ET NUMMER FOR SMÅ: Mumford & Sons strekker seg forgjeves mot Bon Ivers mektige indiefolk. Foto: James Minchin III/Universal

Musikkanmeldelse: Mumford & Sons – «Delta»: Fattigmannsfolk

«Delta» er Mumford & Sons beste album til dags dato. Det sier ikke all verden.

Kim Klev
VG:s terninger viser 3 prikker

Mumford & Sons prøver. De vil gjerne lage interessant musikk.

Etter forgjengeren «Wilder Mind» ga de ut en EP kalt «Johannesburg», et samarbeid med flere afrikanske artister, trolig inspirert av Paul Simons «Graceland». Varme «Fool You’ve Landed» er kanskje den beste låten Marcus Mumford & co. har skrevet til nå.

Det hadde ikke gjort noe om de fortsatte i det samme humørfylte sporet, men «Delta» er ment å være Et Stort Album. Innspilt i The Church Studios, med huseier og stjerneprodusent Paul Epworth på lasset, er engelskmennenes fjerdeskive grandiose greier, med «the four D’s: death, divorce, drugs and depression» på den tematiske menyen.

les også

Ingen visste at Hollywood-stjernen hadde født

På «Delta» ligner Mumford & Sons et slags fattigmanns-Bon Iver: storslått og sentimental folkmusikk som strekker seg mot skyene, og håper å skape store naturopplevelser på veien.

Det er noen fine grep her og der, som det underspilte, vemodige pianoet i «Wild Heart». Best er de imidlertid på tittelsporet. «I’ll meet you at the delta», messer Mumford idet instrumentene slår inn som sollys gjennom et vindu. Det er et inspirert øyeblikk på en låt med mye menneskelighet, på trygg avstand fra den plagsomt banale banjopopen på deres to første album.

Skiva halter likevel en hel del. Mesteparten av sangene er mistenkelig like. De åpner lavmælt og bygges møysommelig opp med kor, pauker og det hele, til det knapt er plass til flere instrumenter, og avsluttes i et monumentalt klimaks. Effektivt, men veldig kjedelig i lengden – og med en spilletid på over en time er «Delta» altfor lang.

les også

Konsertanmeldelse: Stort og statisk

Det er noen unntak fra denne formelen, som «Rose of Sharon». «Picture You» er på sin side søvnig og søvndyssende EDM – Kygo uten paraplydrinken – mens «Forever» minner om lovsangsmusikk av verste sort: gospel tømt for sjel.

«Jeg føler meg så lite tilfredsstilt. Hva enn det er, har vi ikke funnet det ennå,» sier keyboardist Ben Lovett om «Delta». Han har mer rett enn han kanskje skulle ønske.

Mumford & Sons er på sporet av noe. Men det virker som de har investert langt mer krefter i at det skal låte bra enn i å skrive interessante sanger.

BESTE LÅT: «Delta»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder