STERK DEBUT: Sigrid imponerer. Foto: PETROLEUM

Plateanmeldelse Sigrid - «Sucker Punch»: Sigrid Stardust

Sigrids albumdebut har mange velkjente biter, som går opp i en høyere enhet samlet.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: POP
Sigrid
«Sucker Punch»
(Petroleum/Island)

Album, dere. For en anakronisme. Spesielt når halve utgivelsen allerede er sluppet som singler på forhånd og mange av låtenes alder strekker seg langt tilbake i tid.

I 2019 føles ideen om et popalbum virkelig unødvendig.

Det er ikke tilfelle med langdebuten fra ålesunderen Sigrid Solbakk Raabe.

På hennes første albumforsøk omfavner de kjente låtene de nye. Sammen gjør de hverandre bedre. Satt i system oppfatter man at Sigrid har en gjennomgående historie. Om å møte noen, om å klamre seg til noen og om å miste noen. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

Men fra den fantastiske tittellåten og frem til avsluttende og avkledde «Dynamite», fremstår dette som en helhetlig historie om å gi slipp på noe og noen.

Forelsket og forfjamset

Musikalsk strekker de nyere låtene seg enda lenger mot Sky Ferreiras storslåtte indiepopnerve. Med refrenger man kan bli fortumlet, forelsket og forfjamset av.

Hør for eksempel hvordan «Mine Right Now» solid forankres i åttitallets popsensibilitet. På samme måte som det parallelle motstykket «Never Mine» legger seg tettere på vår tids EDM .

Legg merke til hvordan stemmen mestrer alt fra de høyeste tonene, både i volum og skala – til rentflytende rap.

Det er likevel ikke der Sigrids virkelig store styrke ligger.

Det er 22-åringens evne til å fortsette å utvikle låtene etter at refrenget og verset er lagt. «Sucker Punch» er uvanlig håndverksmessig sterk. De tolv låtene lar overgangene få et eget liv.

I stedet for å la dem forvitre i noen takters velmenende harmoniskifte, er Sigrids mellomspill egentlig små låter som burde hatt eget gård- og bruksnummer. Allerede kjent fra «Don’t Kill My Vibe» og «Strangers».

Stjernestøv

Her kommer det også til uttrykk på gitardrevne «In Vain». En låt der stemmen vrenges 180 grader i brutal intensitet. Men likevel ikke blir en komposisjon som overbeviser – før den kommer til mellomspillet.

På «Basic» gjøres det omvendt, der man plutselig skrur med alt til kassegitar. Til grunnleggende enkelt, som låttittelen.

Alt klædder ikke like godt i bringa. Både den boblende, jeg-er-mer-enn-et-tall, «Business Dinners» og den standhaftige det-er-slutt-saken «Don’t Feel Like Crying» er mest interessante som tekster.

Bryter man albumet ned i de nye enkeltlåtene er det nok ingen kommende enorme hits her. Helheten, sømløsheten dette er knyttet sammen med, har derimot et helt eget stjernestøv av eksepsjonell formidlingskraft og virketrang.

For det er først og fremst formidler Sigrid er.

Dernest kommende superstjerne.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder