Konsertanmeldelse Shania Twain: «Tacky» og trivelig

Som en videojukeboks i en bar på den amerikanske landsbygda – med bare Shania Twain-låter. Bortsett fra at hun er her! Nå! Mer eller mindre «live»!

Shania Twain

Oslo Spektrum

Publikum: Ca. 7000 (fullt)

Aktuelt album: «Now»

4 av 6

Det er blitt skrevet – innsiktsfullt – at Shania Twain (53) var den første som skjønte at countrypublikummet på landsbygda i USA hadde fått seg parabolantenner. Underforstått: De satt ikke i pickup-trucker og tygget gress og skjøt på uskyldige forbipasserende lenger, i hvert fall ikke hele tiden.

De så på de samme TV-showene og reklamene som folk i de store metropolene, og hadde dermed de samme drømmene også: Å ride på en kamel i Egypt, for eksempel, iført myk chiffon. Tettsittende drakt og koffert i matchende leopardmønster.

De drømte om de samme eksotiske reisemålene og de samme dyre luksusmerkene som alle andre. Ikke minst drømte de om å se ut som Shania Twain. En langt fra urimelig, men overveiende uoppnåelig drøm. Den canadiske artisten var – og er – smertefullt vakker.

Hun vet fortsatt hvordan en kvinne gjør entré også, nemlig ute i salen, oppe ved benkeradene, oppsiktsvekkende og uventet, iført glitrende kjole og cowboyhatt. Hun snakker før hun synger – «hello, Oslo» – mens den kvinnelige trommeslageren hennes (et hardtslående sjokk av blondt hår) spiller den distinkte rytmefiguren fra Queens «We Will Rock You».

Det ligger en innrømmelse her. Mange av Shania Twains tallrike hits fra glansdagene deler den samme rigide glamrock-beat’en, ukjent i countrymusikk før hun dukket opp. Når det gjelder dette med syngingen, er det uklart hvor mye hun bedriver. Jeg har sett nok svak «lipsyncing» til å konstatere, via videoskjermene, at hun ikke gjør det i balladene («You’re Still The One» og den vokalt krevende «From This Moment On»).

Men hei – hva vil du ha? En syngende Shania eller en dansende, publikumsflørtende og mellom-sangene-snakkende Shania? Du kan ikke få begge.

«STATE OF THE ART» TANT OG FJAS: Shania Twain i Oslo Spektrum. Foto: Mattis Sandblad

Scenedesignen er «state of the art» amerikansk tyll, taft, tant og fjas. Hovedelementet er fem store hydrauliske bokser, som heises opp og ned og med det gir Twain anledning til å poengtere at også livet går opp og ned, og – som hun synger i «Life’s About To Get Good» – består av glede og smerte.

Det er vanskelig å krangle så mye med det, men noen burde jammen ha båret henne – med de høye hælene – opp trappen bak den ene boksen. Herregud, vis litt respekt for divaen.

En Shania Twain-«konsert» er ikke hundre prosent som andre konserter. For det første er det det med syngingen. For det andre er det det med musikken – mye av den er også «på boks». For det tredje er det at hun avbryter hitparaden med en videokavalkade hvori hun viser oss utdrag fra et knippe av sine litt mindre hits.

For det fjerde er det det at en trommesolo eller en instrumentalpassasje, vanligvis å oppfatte som en trussel under en normal konsert, er noe helt annet på en kveld med Shania Twain: Nemlig et uuttalt løfte om kostymeskift. Dette er i absolutt alles interesse (min favoritt var den spraglete bodysuiten. Jeg er en enkel mann).

Jeg er ganske sikker på at hun synger på ekte i «That Don’t Impress Me Much», i hvert fall i deler av den, og er imponert over hvordan publikum tar imot de nye, kjedeligere sangene hennes med både høflighet og varme. Slagerne hennes fra gamle dager er om sant skal sies nokså likelydende. Det er greit med litt avveksling.

«MEN SYNGER HUN? ER’E SÅ NØYE ’A»: Shania Twain og en av danserne hennes i Oslo Spektrum. Foto: Mattis Sandblad

En norsk kvinne – fra Skarnes – kommer opp til Twain på lillescenen i den andre enden av lokalet mot slutten. Hun strigråter, men tar seg mistenkelig fort inn, og redegjør snakkesalig for sitt forhold til stjernen på utmerket engelsk. Griper mikrofonen og peker på mamma. Avtalt spill? Igjen: Hvem bryr seg. Det er rørende slik scener i reality TV-serier kan være rørende. De er 75% juks de også.

Twain småprater med andre publikummere på vei til hovedscenen igjen. «Fra Konsgvinger», sier én. «Gjøvik!», sier en annen. «This is so international, I love it», sier Shania.

Oppvarmingsartisten hennes, sveitsiske Bastian Baker, ifører seg en «sexy rock guitar» – hennes ord, ikke mine – for «Party Of Two» og «Swingin’ With My Eyes Closed», før konfektesken tømmes i form av «(If You’re Not In It For Love) I’m Outta Here!» og «Man! I Feel Like A Woman!». (Shania Twain-låter var alltid en korrekturlesers verste mareritt).

Det var ikke så «live» at det gjorde noe kanskje, men det var gøy og ingen ble skuffet. Det var betydelig artigere enn å høre på det siste albumet hennes («Now» fra i fjor), og akkurat slik det hadde vært dersom amerikanerne hadde fått lov til å være med i Eurovision Song Contest.

Altså bedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder