HUNDEGLAM PÅ NYÅRET: The Dogs består av (fra venstre) Kenneth Simonsen (perkusjon), Mads Martinsen (gitar), Kristopher Schau (vokal), Roar Nilsen (bass) og Henrik Gustavsen (trommer). Bare tangentmann Christian Spro mangler på bildet.
HUNDEGLAM PÅ NYÅRET: The Dogs består av (fra venstre) Kenneth Simonsen (perkusjon), Mads Martinsen (gitar), Kristopher Schau (vokal), Roar Nilsen (bass) og Henrik Gustavsen (trommer). Bare tangentmann Christian Spro mangler på bildet. Foto: Gitte Johannessen NTB scanpix

Plateanmeldelse: The Dogs - «The Grief Manual»

MUSIKK

Nytt år. Samme gamle bikkjene. Heldigvis.

Publisert:

ALBUM: ROCK

The Dogs

«The Grief Manual»

(Drabant)

Konseptet til The Dogs, alltid å gi ut nytt album den første mandagen i januar, begynte kanskje som en gimmick. Nå er det et rituale. I den forstand at man klinger inn et nytt år, og setter - mer eller mindre - på en ny The Dogs-utgivelse. Ikke minst i det året som står for døren. Siden den første mandagen i januar 2018 også er den første DAGEN i 2018, kan man for første gang brake direkte over i et nytt år sammen med oslobandet.

Hvor sunt det er, kan man muligens stille seg mer enn mildt tvilende til. Den Kristoffer Schau-ledede hundeflokkens sjette studioalbum (på altså like mange år) er et enda mørkere dypdykk i et smertelig og sorgtungt landskap der det meste av håp er tapt. Der jeg-personene i tekstene ser ned i og inn i sine egne skjebner. Altså ikke det beste frasparket for et mulig lykkelig nyår, men i alle fall et sosialrealistisk bekmørkt sådan.

Sekstetten har blitt sterkere, tydeligere og ekstremt mye mer repetitive i ordets mest interessante og positive forstand. Man prøver ikke å gjøre særlig mye nytt, men sliper på egne punkpopferdigheter til det manisk perfeksjonistiske. Det er noe utrolig flott over denne nærmest monomane tilnærmingen til musikken.

Enkelte nye triks er derimot lagt inn. Den viktigste - og nesten litt oppsiktsvekkende - er Jorun Stiansen. Venndølen som vant Idol over Tone Damli Aaberge i 2005 viser hvorfor hun vant i en overraskende velfungerende duett. Den løfter både bandet og Stiansen til høyder og steder ingen kunne ane de hadde inne. Et annet sted er det gjort rom for en strykekvartett.

Mens «Primitive Etchings», et tidlig høydepunkt, beviser at komboen gråtende gitar og medfølende munnspill fremdeles har noe for seg.

Frontmann Schau må fremdeles innfinne seg med å være fokuset i bandet - han skriver dessuten de fleste av låtene - selv om gitarist Mads Martinsen bidrar med mye flere steder.

Låtene er akkurat lange nok, perfekt sammenpisket uten overflødige riff. Enkelte vil nok henge seg opp i Schaus til tider østlandske klang på vokalen. Det er bare trøtte innsigelser mot det som allerede nå kan bli et av 2018s mer våkne og tungdrevne utgivelser. Bedre spørsmål er:

Har du hørt dette før? Selvsagt. Har det noe å si? På ingen måte.

BESTE LÅT: «Her Last Song»

TOR MARTIN BØE