VEL MYE: Uten Richie Sambora blir det vel mye av hovedpersonen selv, Jon Bon Jovi, mener VGs anmelder. Foto: AP

VEL MYE: Uten Richie Sambora blir det vel mye av hovedpersonen selv, Jon Bon Jovi, mener VGs anmelder. Foto: AP

Bon Jovi-konsert: Han solo

(VG Nett) Bon Jovi uten gitaristen Richie Sambora dreier seg utelukkende om Jon Bon Jovi. Og litt for mye om nye sanger.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Bon JoviTelenor ArenaPublikum: Cirka 17.500Aktuelt album: «What About Now»

Bon Jovi viser reklame for sitt eget album, og medfølgende smarttelefon-app, på videoskjermene. Haha. Hvorfor ikke.

«Showtime in 1 minute», sier de så, og «motoren» ruser i amcar-karosseriet som utgjør scenedekoren deres.

«What About Now», det aktuelle albumet de så gjerne vil selge deg, er ikke akkurat stappet med fremtidige stadionrockklassikere. De åpner med den som kommer nærmest, «That's What The Water Made Me». Den som rapper Robert Fripps syngende, klagende gitarmelodi fra David Bowies «Heroes».

Lyden er fæl. Superfæl. Jon Bon Jovi er gjennomsvett allerede etter ett vers. Ingenting å si på det. Det er uhyre lummert her inne.

Tidløs harryrock i «You Give Love A Bad Name» dernest, så «Born To Be My Baby».

Jon Bon Jovi pleier å være flink til å dekke over at det siste albumet hans/deres (eller, om vi skal være ærlige, de fire-fem siste albumene), nok ikke er det beste. Han pleier å spre de nye, svakere sangene godt blant alle de vernede favorittbitene i Twist-posen.

I kveld kommer to nummer fra det siste albumet, og så en sang fra det forrige, «I Can Be Happy», etter hverandre. Og det er som om konserten dør hen.

(Dette etter at han glemmer at «Oslo» rimer på både «Chicago» i «Tokyo» i «Raise Your Hand», og lar et godt, billig poeng renne ut i intet).

Selv ikke «Keep That Faith» evner å gjenopprette balansen, iherdig maracasristing til tross.

Det er vel «kunstnerisk» sett heroisk at han pusher så mange nye sanger på oss. Men det er dumdristig også. For de er ganske ... gørre. Selvhøytidelige, tunge i sessen og fryktelig «alvorlige».

Jon vil, som storebor Bruce Springsteen, gjerne være de hårde tidenes trubadur. Men dette er noe selv ikke Springsteen klarer særlig godt. Og Bon Jovi har ikke hans talent.

Når han dukker opp i rød, oppknappet skjorte ute på scenetungen for å gjøre den traurige selvhjelpsballaden «Amen», synes alt håp ute. Men det er før det snur seg i «Someday I'll Be Saturday Night», og vi kan skimte oppløpssiden.

Det er et problem at Jon Bon Jovi har hatt det så travelt med å komme seg på turné at han har glemt igjen gitaristen Richie Sambora hjemme i New Jersey.

Sangerens mangeårige, men stadig mer marginaliserte «høyre hånd» er ikke med på denne runden, av «personlige» årsaker.

Vokalisten har ingen interaskjon med erstatteren, «Phil X» (Philip Eric Xenidis). Med det resultat at absolutt alt avhenger av ham selv.

Nå skal man være bra naiv for å tro at det eksisterer reellt «kameraderi» i et band som har holdt på så lenge som Bon Jovi - spesielt på deres nivå av forretning. Men det er likefullt mulig å savne skuespillet Bon Jovi og Sambora pleide å spille.

Det meste kan dog tilgis idet «Bad Medicine» dundrer ut av et PA-anlegg som med ett har begynt å oppføre seg som noenlunde velfungerende PA-anlegg. Heri opptatt en hyllest til Ray Manzarek, som døde på mandag, i form av en broilerutgave av The Doors' «Roadhouse Blues», samt - mer malapropos, får man vel si - Stones' «It's Only Rock'n'Roll».

Han klarer å dytte enda én ny en, «I'm With You», inn i det siste ekstrasettet, før «Wanted Dead Or Alive», «Have A Nice Day» og «Who Says You Can't Go Home».

Til sist: Den du veit.

Greit, jeg skal stave det: «Livin' On A Prayer».

Det var svakere konsert enn jock'n'joll-festaftenen Bon Jovi arrangerte på Ullevål Stadion i 2011, dette.

Ikke krise mye svakere. Men svakere.

Sambora hadde akkurat kommet ut av rehabiliteringsklinikken forut for den kvelden for to år siden.

Kanskje han er verdt å vente på.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder