TOPP: Høydepunktet er Cesar Sampsons «Nobody But You» i denne kvalifiseringsrunden, mener VGs anmelder.
TOPP: Høydepunktet er Cesar Sampsons «Nobody But You» i denne kvalifiseringsrunden, mener VGs anmelder. Foto: Armando Franca / AP

Semifinale 1 i Eurovision Song Contest: Én topp – mye flopp

MUSIKK

I kveldens første semifinale er det Østerrike som kommer høyest opp med en femmer.

Publisert:

«En låt som helt klart løfter seg ved flere lyttinger», skriver VGs anmelder, Tor Martin Bøe om «Nobody But You» fra Østerrikes Cesár Sampson. Ellers ligger de fleste bidragene på nederste halvdel av terningen. Norges Alexander Rybak skal ikke i ilden før torsdag, men her uansett dommen fra Bøe over kveldens semifinalister:

1 Aserbajdsjan, Aisel – «X My Heart»:

Årets første semifinale åpner med superenkel EDM. Som ren popmusikk har Aserbajdsjan et stort refreng. Og som sjangeren tro er perfekt til å kaste seg ut fra alle høyder. Dessuten har den kopiert ut biter fra alle vinnere de siste åtte årene – inkludert Loreen's «a-a-a-a-».  Et godt triks om man vil ha stemmer fra dem som bare tenker at de ser på fjorårets show og trykker på telefonen i et akutt anfall av muskelhukommelse.

2 Island, Ari Ólafsson – «Our Choice»:

Og rett over på en ballade, type intens med følsomt piano. Usikker på om Ólafsson skal samle inn penger til noe, fri eller begge deler samtidig. Det virker i alle fall som man prøver å lage en «We Are The World» eller «Heal the World» for 2018. Naivt, håpløst og umotivert og hinsides skivebommete opp på slutten. «In every single language there’s a word for love and blame», er refrenget her. Det universelle ordet for dette er heretter «Our Choice.»

3 Albania, Eugent Bushpepa – «Mall»:

Dette er egentlig en hurtigversjon av den gamle fotballandslagslåten «Alt for Norge» i møte med Lillehammer-låten «Se ilden lyse». Altså et godt stykke norsk nittitall stappet ned i høystemt lettrock for høye fjell og store fjorder. Strålende vokalist, med høyt oktavpotensial, det skal de ha. Visstnok skal «Mall» skal bety lengsel på albansk, men  hvem hadde trodd at det var det norske nittitallet de lengtet mot der nede?

4 Belgia, Sennek – «A Matter of Time»:

Dette er mørkt. I dobbelt forstand. Belgias bidrag legger seg mot et slags nedpå nittitallspopriff. Nesten i Bristol-stil. Tenk en snill versjon av Massive Attack som glir over i en slags James Bond-låt. Halvkul stemme. Forglemmelig låt. Vennlig arrangert, men merkelig anonym i sitt streben etter å være storslagen.

5 Tsjekkia, Mikolas Josef – «Lie to Me»:

Trompet og ståbass i denne snakkesvinsende saken, som er hakket mer tidsriktig og ung i ganglaget enn det meste annet av det som presenteres i kveld. Spesielt trompetriffet er stjålet direkte fra noe småsvett Bruno Mars-lignende flere muligens kan være bekjent av. Setter en tier på at denne går til finalen. Ja, selv uten den flotte kamelen i promovideoen.

Fått med deg alle årets bidrag? Sjekk denne lyngjennomgangen (artikkelen fortsetter under videoen):

6 Litauen, Ieva Zasimauskaitė – «When We're Old»:

Det er et frekt rim om ikke blir noe her med «goodbye» og «if you leave I would…». Ellers er dette en slik ballade det allerede finnes for mange av verden. Vokalen er hviskende skjør og vennlig. Man kan ikke bli sint av dette, men jeg sliter fremdeles sterkt med å huske låten.

7 Israel, Netta – «Toy»:

Utvilsomt årets rareste og morsomste låt. Netta lager en sinnssyk blanding av Meghan Trainor og Missy Elliott. Og noen deler Bjørk. Totalen har småhvasse bangerkvaliteter. Spesielt dette madabaka-beaten. Refrenget er mer manisk enn morsomt, men dette er definitivt den rareste låten som er laget siden Whigfields «Saturday Night».

Storfavoritten Netta Barzilai: – Følte meg aldri vakker

8 Hviterussland, Alekseev – «Forever»:

Misvisende tittel. Det er lite med denne låten som kommer til å bli husket for alltid. Den er nok en av disse rulletekstballadene som, eh, ruller forbi og forsvinner for alltid. Mest av alt høres det ut som siste låten i samme James Bond-film som Belgias bidrag aldri fikk være med i. Her er det altså muligheter for en egen Eurosong-bond.

9 Estland, Elina Netsjajeva – «La forza»:

Estland prøver å blande inn opera i et slags konsept som kan minne om opera møter techno-seansen i nittitallsfilmen «Femte Element». Det er et imponerende vokalarbeid, men jeg klarer ikke å si at jeg husker noe som helst av låten. Og så skjønner jeg vel ikke HELT hvorfor Estland stiller med en låt på italiensk. (Nå var vel Norge et stykke fra å sende en portugisisk låt med Alejandro Fuentes, så kanskje vi skal sitte stille i båten). Det er likevel noe fascinerende vanvittig over dette – som ikke har noe med Star Wars-assosiasjonene i tittelen å gjøre.

10 Bulgaria, Equinox – «Bones»:

Her tror jeg Bulgaria har sett mye på TV-serien som låten deler tittel med og prøvd å gjenskape introlåten derfra. Det er i alle fall mye rettsmedisin i bunnen her. Låten snubler fremover, og er i alle fall to minutter for lang.

11 Makedonia, Eye Cue – «Lost and Found»:

Dette er galskap satt i kaotisk system. «Lost and Found» begynner som nok en oppstemt poplåt med moderne virkemidler. Så går den over til å bli en merkelig reggaesak som vugger helt greit av gårde før den ikke gjør det lenger. Da har den nemlig lyst til å være en slags The XX på hurtigsement. Og teksten «Come and take me»? Nei, nei, nei. Forsvinn! Håper jeg aldri noensinne må høre denne låten igjen.

12 Kroatia, Franka – «Crazy:

Tenk at de faktisk ikke gadd å skrive en låt, men i stedet skrev om Sam Browns nøyaktig tretti år gamle R&B/blues/soul-hit «Stop». Det er nesten litt søtt. Utover det er det veldig lite av det meste her. Spesielt galskap

13 Østerrike, Cesár Sampson – «Nobody But You»:

Østerrike går sterkt ut med pianoriffet fra James Blakes tolkning av Feists «The Limit to your love». Men det er en ganske fin og stigende låt. Sampson er så mørk i stemmen at den helt naturlig passer inn i det gospelklingende refrenget som løfter seg mot gode høyder. En låt som er kan føles smått ordinær ved første gjennomgang, men som helt klart løfter seg ved flere lyttinger.

14 Hellas, Jánna Terzí «'Oniró mou»:

Vi kan vel aldri glemme 2013-låten «Alcohol is free». Årets greske låt høres ut som en låt som drømmer at den er en hudkrem. Ganske passende at den greske tittelen betyr «Min drøm» da. Det er smidig og glatt, før det ramler et temporaskt refreng ut fra ingensteds. Alt sammen like intetsigende som en brosjyre fra et spa.

15 Finland, Saara Aalto «Monsters»:

Aalto var med i X-Factor i både Storbritannia og Finland, og rotet det til i de nasjonale finalene. Låten hennes er mer nittitallspop med synkoperte rytmer og synther og ropestemme på vokalen. Dette hadde vært skikkelig populært i 1995. Samtidig har denne et sånn Eurosong-refreng som folk kan kaste seg rundt til på dansegulv i mange år fremover. Selv ikke det rare barnekoret kan ødelegge det.

16 Armenia, Sevak Khanagyan – «Quami»:

Nok en treffende låttittel. «Quami» betyr visst direkte oversatt «Vind». Det er i alle fall første gangen Armenia synger på sitt eget språk. Låten høres ut som en parodi på en ballade med svevende piano og brutal (på flere måter) vokal. Under det brølende refreng er jeg er redd for at vokalisten skal omkomme i sitt eget føleri, eller i alle fall i mangel av pust. Det hadde i alle fall blitt et spektakulært sceneshow.

17 Sveits, Zibbz – «Stones»:

Oi, denne har med en Molotov-cocktail i videoen. Og Joan Jett-rock i bunnen. Det er en oppstemt sinnasak i samme kategori som alle popsanger fra 2002 – med en merkelig dragning mot en dunkel versjon av Britney Spears. Denne søskenduoen bor egentlig i LA, tror muligens de høres ut som White Stripes, og er mer skitne enn hva man kan forvente fra både Eurovision og Sveits. «Stones» har et ganske irriterende riff som ikke blir verr av gjenhør, men heller ikke så veldig mye bedre.

18 Irland, Ryan O'Shaughnessy – «Together»:

Seiersgrossisten Irland har ikke vunne Eurosong på 22 år. Det gjør de nok ikke i år heller. Denne trivelige låten høres ut som Ed Sheeran med piano. Interessant nok viser den seg å omhandle kjærlighet mellom menn i videoe. Men det falsettrefrenget er altfor forglemmelig og likt alt annet.

19 Kypros, Eléni Fouréira – «Fuego»:

Det er ingenting med denne låten man ikke har hørt før. I denne forsamlingen av låter her kan den fint finne på å sose seg inn i toppsjiktet. Den er både blid og oppstemt og har ingen annen agenda enn å være brennende. I motsetning til det meste av annet enkel ropepop som er med i den første semifinalen prøver den heller ikke å være morsom, bare gøyal.

Her kan du lese mer om