Musikkanmeldelse: Di Derre – «Høyenhall» – Låter som kommer, låter som går

I 2018 skriver Jo Nesbø bedre historier enn låter.

DRESS OG HATT: Di Derres tanker går i også i kveld til dem som mistet lyset midt i satsøyeblikket. Foto: Gitte Johannessen / NTB

3 av 6

ALBUM: POP
Di Derre
«Høyenhall»
(Universal)

Selv ikke i et parallelt univers kunne Di Derres første album på 20 år blitt et EDM-monster med Unge Ferrari på gjestevers og en Kygo-produsert nyinnspilling av «Jenter».

Sistnevnte har dessuten allerede Vidar Villa tatt seg av i år.

Der sier noe om hvor lettlikt og Jo Nesbø på sitt musikalsk høyeste var. Og ikke minst hvor allsangvennlige Di Derre skal være.

Sekstetten anno 2018 er samme lettsindige og trofaste gitarpop med antydninger til countryrock. Han som verden kjenner som Harry Holes skaper er samme passe middelmådige vokalist og småslitne matador. Med den samme særegne snakkesyngestilen.
Forskjellen er at det ikke er like humrende, skråblikket gledelig.

Og ja, det må man kunne forvente: Vi snakker tross alt om mannen som har beskrevet alt fra mislykkede skihopp til mislykkede forhold med samme sobre penn.

«Høyenhall» åpner med en mor som reiser «hjem» til det som virker å være det fiktive stedet Høyenhall. Etter hvert møter man ulike (eller er det den samme?) mannlige fortellere som også har sine livskriser. Små melankolske, aldri spesielt lykkelige, men løst sammenknyttede fortellinger.

Med livsperspektiver som godt voksne lyttere vil kjenne seg igjen i: Opphør av samboerskap, nye ekteskap og det å komme tilbake til oppvekstens hjemby og se tiden som har gått. Det er «netter som er litt for lange, i en seng som er litt for kort» sett fra den andre siden, men uten de like skarpe formuleringene.

Musikalsk er det nesten FOR likt: For eksempel kunne «Det går fint» nesten hatt 1994-monsteret «Rumba med Gunn» lagt over seg uten noen egentlig merket forskjell.

Mens «Amerika» kunne vært «Børs Cafe» med et Bruce Springsteen-lengtende pianospill.

Unni Wilhelmsens inntreden på avdøde Knut Nesbøs plass har gitt bandet en stødig og fin klang både på strenger og vokal. Det kan også være at produsentene, hovedsakelig Espen Lind og til dels Thomas Kongshavn/Even Ormestad, har bidratt til dette. Det er i alle fall lite med selve tilretteleggingen og håndverket bak som ikke er gjort for at dette albumet skal fungere.

«Høyenhall» er en konseptuelt god tidsmilepæl, med mye tungsinn, og lite virkelig glede. Og ingen låter som egentlig gir noe særlig preg av være annet enn musikk som kommer og blir borte.

BESTE LÅT: «Skjerpe oss lite grann»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder