TIL BORDS IGJEN: David Bowie er ute med sitt første album på ti år. Foto: AFP

Plateanmeldelse David Bowie: Fornuft og følelser

David Bowies «comeback» er både pirrende briljant og frustrerende ujevnt.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

ALBUM: ROCK
David Bowie
«The Next Day»
(RCA/Sony)

VG:s terninger viser 4 prikker

Å høre gjennom de fem første sangene på «The Next Day» - David Bowies første album på 10 år, og et de færreste trodde ville komme i det hele tatt - er smått delirisk.

Har Bowie endelig klart å komme opp med den forjettede «beste siden «Scary Monsters (... And Super Creeps)»»? Platen som på frådende vis avsluttet hans ti år lange regentperiode i 1980?

Jeg mener: Han er jo til og med tilbake på RCA-etiketten. Åstedet for alle triumfene hans i tiåret - 1970-tallet - han simpelthen eide.

Så kommer «Valentine's Day». (Det er påtagelig mange sanger med kjedelige titler på dette albumet.) Og man begynner å besinne seg.

Produsenten Tony Visconti, involvert i brorparten av Bowies beste plater i hine hårde, har rett i én ting: «The Next Day» kan minne ganske mye om nettopp «Scary Monsters».

LEKER MED LEGENDEN: Omslaget på Bowies nye album er simpelthen en sladdet utgave av 1977-klassikeren «Heroes».

Riktignok med mjukere, mer moderne lyd.

Men det er et par avgjørende forskjeller.

Mannen som sørget for at «Monsters» må regnes som en av tidenes mest oppsiktsvekkende gitar-album, den unike britiske strengemanipulatoren Robert Fripp, er dessverre ikke med her. Visconti hevder at han ble spurt. Fripp hevder at han ikke ble det.

Uansett: Det er en liten tragedie, dette. «The Next Day» kunne virkelig nytt godt av en fabelaktig solist (Fripp etterlignes etter beste evne på både «Where Does The Grass Grow?» og tittelkuttet, sannsynligvis av Earl Slick). Pianisten Mike Garson ville gjort noe av den samme nytten. Men også han uteblir.

Hovedproblemet er uansett at «The Next Day» inneholder en håndfull komposisjoner som ikke helt holder mål («Monsters» hadde ingen slike), og at disse er samlet i albumets midtparti. Effekten blir som en trafikkork, og platen henter seg aldri helt inn igjen.

«Boss Of Me» og «Dancing Out In Space» - du skjønner hva jeg mener med kjedelige titler? - er de aller svakeste. Dette er sanger som ikke en gang ville ha utmerket seg på et album som «Black Tie White Noise» (1993).

«Where Does The Grass Grow» blir aldri mer enn habil nypsykedelia. Tusen britiske band kunne gjort det like «ålreit». «(You Will) Set The World On Fire» jobber beinhardt, men lykkes ikke helt i å gjøre det tittelen lover.

ELSK/HATT-FORHOLD: Bowie (66) stiller gjerne med hodeplagg på sine eldre dager. Foto: SONY MUSIC

Den oppjagede, spisse «If You Can See Me» er det mest interessante sporet i dette problematiske mellompartiet. Og helt mot slutten gjør Bowie et seriøst forsøk på å ta seg i kragen:

«You Feel So Lonely You Could Die» er en staselig, dramatisk sunget ballade. Den smaker av både «Ziggy Stardust» (1972) og «Diamond Dogs» (1974), og avsluttes endog med rytmemønsteret fra «Five Years».

«Heat» er et selvbevisst sistespor. Den som leter etter Scott Walker på dette albumet, finner ham her - og egentlig kun her. Låten minner veldig om «side 1» på The Walker Brothers' «Nite Flights» (1978) - fretlessbass, skjeve fioliner, begravelsestempo og en summende, nesten sadistisk uro i bunn. Akkordene er hakket for forutsigbare, dog.

Men de fem første, ja.

«The Next Day» er huggende rock, ikke ulik «Red Sails» fra «Lodger» (1979). «Dirty Boys» er sangen som slekter mest på den sagnomsuste «Berlin-perioden». Hadde den blitt skrevet den gang da, hadde Bowie sannsynligvis latt Iggy Pop få synge den - det er en slags implodert kvasi-reggae.

«The Stars (Are Out Tonight)» er ikke utrolig original. Men den har et betydelig driv, og en interessant tekst. Og ikke minst: Bowie synger den helt sublimt.

«Love Is Lost» er dunkel midttemporock på tøffende synthbass, tilsynelatende om en kvinnes hule, ulykkelige klassereise. Den henger tematisk sammen med «The Stars», og prydes av flerrende gitar. Fine greier.

Alle med den minste interesse kjenner allerede førstesingelen «Where Are We Now?», tilgjengeliggjort på Bowies 66. fødselsdag 8. januar.

NORSK HJELP: Den norske toppmodellen Iselin Steiro spiller en ung David Bowie i hans nye video. Foto: SONY MUSIC

Den viser seg å være lite representativ for et album som, stikk i strid med forhåndsspekulasjonene, verken er nostalgisk eller «oppsummerende».

«The Next Day» nikker selvsagt ganske dypt til Bowies fortid. Det skulle bare mangle. Men platen føles som en ny installasjon i noe som pågår. Det er på ingen måte et «adjø og takk for meg»-album.

En annen ting: Stemmen hans, så sår og sprukken og tilsynelatende nede for telling på «Where Are We Now?», er i utmerket forfatning, takk skal du ha. David Bowie er rockhistoriens mest teatrale vokalist. Rockens mest gjennomførte upålitelige fortellerstemme.

Etter fem gjennomlyttinger, dessverre uten tilgang til tekstark, må undertegnede konkludere med at følelsene er tilfredsstilt. Fornuften stiller seg noe mer skeptisk - men slett ikke avvisende.

«The Next Day» er ujevn. Jeg skulle ønske at han rett og slett hadde forkastet en håndfull av kuttene. Ingen er interessert i «mest mulig musikk for pengene» lenger. Vi vil ha gjennomførte triumfer. «The Next Day» ville ha nærmet seg noe slikt, dersom den besto av 10 sanger i stedet for 14.

Men vi skal virkelig ikke undervurdere den store verdien i å simpelthen høre fra ham igjen. Følelser er, for å si det mildt, viktige i dette bildet.

Og joda: På sitt beste, halvparten av tiden, føles «The Next Day» som «den beste siden ... »

BESTE LÅT: «Dirty Boys»

MORTEN STÅLE NILSEN

* Albumet streames gratis i iTunes Store nå, i en begrenset tidsperiode.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder