ÅRETS YPPERSTE: Smil, gutter! VG mener dere har gitt ut den aller beste norske platen i 2013, "Fjordkloden". Fjorden Baby! består av (fra venstre) Kjetil Grimsby Haarr, Jan Henning Buen, Sturle Kvilekval, Jan Eivind Bertelsen og Nam Phuong Nguyen. Foto: Francisco Munoz
ÅRETS YPPERSTE: Smil, gutter! VG mener dere har gitt ut den aller beste norske platen i 2013, "Fjordkloden". Fjorden Baby! består av (fra venstre) Kjetil Grimsby Haarr, Jan Henning Buen, Sturle Kvilekval, Jan Eivind Bertelsen og Nam Phuong Nguyen. Foto: Francisco Munoz

VG har kåret årets norske plate!

...og den heter «Fjordkloden»

MUSIKK

VGs musikk-kritikere har søkt statsborgerskap på «Fjordkloden» og mener Fjorden Baby! fra Loddefjord har gitt ut den beste norske platen i 2013.

Publisert:

«Fjordkloden» er Loddefjord-gjengens tredje langspiller - og deres aller beste, mener VGs kritikere.

- Dette er jo ikke akkurat noe vi forutser, det er litt overveldende. Og utrolig gøy, sier Nam Phuong Nguyen om førsteplassen.

Fjorden Baby! er en gjeng barndomsvenner som startet i det små med bandet i 2005. For to år siden vant de faktisk også VGs årsbestekåring, da med låten «Himmelen» fra annenplaten «Se deg rundt i rommet».

Nam Phuong Nguyen innrømmer at all den positive responsen etter utgivelsen av «Fjordkloden» tidlig i november - gode tilbakemeldinger i form av anmeldelser, blogger og hilsener på sosiale medier, og nå altså en førsteplass i VGs albumkåring - har gitt kollektivet et løft til å gå rett i studio med produsent Jørgen Træen igjen.

- Vi har spilt inn tre nye låter allerede, og det merkes faktisk at det er et ekstra gir der. Det meste føles veldig digg akkurat nå, men jeg vet ikke hva som skjer med disse låtene - vi er jo ikke ferdige med å promotere «Fjordkloden» ennå. Men vi håper at alt dette inspirerer folk til å høre på oss videre, sier Nam Phuong Nguyen.

Juryen til årsbestekåringen har bestått av VGs pop- og rock-anmeldere Stein Østbø, Thomas Talseth, Sandeep Singh, Morten Ståle Nilsen og Tor Martin Bøe.

På listen over årets beste låter er det Truls (Heggero) og hans «Out Of Yourself» som går helt til topps, rett foran Envys «Am I Wrong».

Dette er to låter med internasjonalt potensiale, ettersom Truls lanseres via Universal i Tyskland på nyåret, mens Envy har sikret seg en gullkantet kontrakt med Warner Music i USA.

Hele låtlisten kan du se HER.

Under kan du lese om albumlisten og begrunnelsen for kåringen!

Enig? Uenig? Diskutér i kommentarfeltet nederst i saken!

1. Fjorden Baby! - «Fjordkloden»
De har så mye nordbritisk industriby i seg at synthriffene alene kunne vært en Manchester-forstad.

Gjenklangen av New Orders regntunge melankoli er en ting, at de nå åpent namedropper Happy Mondays og synthvralter vel så stilsikkert en annen.

For Sturle Kvilekvals slentrende, monotone tekster er britiske mil forbi Shaun Ryder. Spesielt i de tingdikt-aktige låttitlene og hverdagslige tekstlinjene. Manisk repeterende samtalebruddstykker som «ka e klokken / koffor spør du meg om det?», «det kan du si / du får sagt det». Poesi.

Hvis du bare skal høre et album i år som åpner med et kybernetisk Star Trek-overmenneske. Som ender i et eksdame-møte, forunderlig forkledd som seig, foroverlent dansesnublende karusellorgeldisko.

Det skjuler seg bak en av tidenes norske albumtitler.

2. King Midas - «Rosso»
Det er nesten cinematisk. Singelen «Snow» kom da fjorårets snø smeltet. Albumet dalte ned så juleplatetett, at det risikerte å bli ignorert. Spesielt når de åpner med en syv minutter lang instrumental.

Mest fascinerende: Hvordan Midas etter seks års dvale, drøye fjorten år etter sitt moment klarer dette neonmørke popmirakelet. Som siste akt, der den nå aldrende helten kommer tilbake og redder ettermælet.

3. Mona & Maria - «My Sun»
Det er ikke ofte det lages poprock-album på dette «high concept»-nivået i Norge: Trolsk folkrock som tatt rett ut av 1969, presentert i detaljrik Technicolor.

«My Sun» kunne lett blitt en meningsløs jakt etter tapt tid. Men det sterke låtmaterialet, Mona (Andersen) og Marias (Knudsen) varme harmonier og den uvanlig lekre musiseringen gjør det til en skjønnhetsopplevelse som står på egne bein i 2013.

4. Atlanter - «Vidde»
Atlanter-prosjektet til Jens Carelius og Arild Hammerø har ett av årets mest originale uttrykk. Og den mest velfungerende grooven.

Som «Vidde»-tittelen antyder er dette verdensmusikk i vid forstand, fra afrikansk urblues til hypnotiske arktiske ulvehyl.

Men det er den gjennomgående, transeaktige grooven som trollbinder i en slik grad at Atlanter fort blir sterkt vanedannende. «Vidde» er noe så sjeldent som et crossover-album som fint kan påmeldes i minst fire ulike Spellemann-klasser.

5. Monica Heldal - «Boy From The North»

Denne unge Arna-kvinnen står bak en av årets sterkeste debuter. Monica Heldal (22) har i en årrekke allerede opparbeidet seg et solid live-navn, både som sanger og gitarist, men på debutplaten stråler hun også som komponist med én fot i den akustiske bluesrock-tradisjonen til Led Zeppelin, den andre i britisk folkrevival med ekko av Sandy Denny.

En singer/songwriter med ballast fra fortiden, med pondus i samtiden og blikket stødig rettet mot fremtiden.

6. The Good, The Bad And The Zugly - «Anti World Music»
Hva får du hvis du krysser «Ass Cobra»-æra Turboneger med Gluecifer og Anal Babes?

Du får forrykende «Anti World Music», Oslo-punksupergruppen The Good, The Bad And The Zuglys enormt vellykkede forsøk på å ta tidsmaskinen tilbake til Oslo anno 1995.

Ingen av bandets fire, utmerkede singler er med på albumet. At de ikke savnes, sier sitt om kvaliteten på denne rasende festlige knappe halvtimen.

7. Erlend Ropstad - «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er»
Inni årets mest kronglete albumtittel sitter en småtrist mann som har språkkonvertert. Den norske versjonen av Erlend Ropstad tar for seg allmengyldigheter som pubertal fomling og famling, etterfulgt av provinsiell hovedstadsensomhet og bygdelengsel.

En minnebok over fortidens bratte bakker og den lange angeren fra de valgene man ikke tok.

8. Jenny Hval - «Innocence Is Kinky»
32-åringens evne til det uforutsigbare uten at man må ty til meningstomheter som «spennende» og «interessant» er utfordrende, men ikke så veldig. Hennes fjerde er unik popavantgarde.

Et kjødelig begjær, fremstilt så mekanisk at man skulle tro Dag Solstads uoppløselige episke element var involvert. Fortsatt er det umulig å forutse hva som kommer til å skje i neste låt.

For ikke å snakke om neste takt.

9. Kvelertak - «Meir»
Samme stil, samme type låter, samme produsent.

I Kvelertaks tilfelle var det aldri snakk om å fornye seg fra knalldebuten tre år tidligere, her var det i stedet «meir» av alt som gjorde debuten så oppsiktsvekkende med sin elleville miks av punk, hardrock, metal og allsangrefrenger.

Så hvorfor endre en suksessoppskrift?

Da hadde man kanskje heller aldri fått stjernefans som Dave Grohl og James Hetfield ¿ Og live er Kvelertak blant landets ypperste krutt-tønner akkurat nå!

10. Ingebjørg Bratland/Odd Nordstoga - «Heimafrå»
Med denne platen brakte rutinerte Odd Nordstoga sin sambygding fra Vinje fortjent frem i lyset.

Ingebjørg Bratland var godt kjent i folkemusikk-kretser, men da hun klokkeklart og inderlig fremførte «Til ungdommen» under minnekonserten i Oslo Domkirke etter 22. juli-tragedien, kom kravet om å høre mer fra henne.

To stemmer som passer hverandre perfekt i en rekke av jordnære perler med folkemusikalsk utgangspunkt - og en velfortjent salgssuksess.

Er du enig i VGs kåring, eller savner du noe? Kjør debatt i kommentarfeltet under!