Anmeldelse: Nobelkonserten 2014

MUSIKK

Ikke den mest stjernespekkede Nobelkonserten. Men en klart godkjent en – med norsk «seier».

Publisert: Oppdatert: 12.12.14 06:16

Den musikalske feiringen av nobelprisvinnerne har fått mye kjeft gjennom sin 20 års eksistens, og har fortjent mye av den – Nobelkonserten har ofte vært ulidelige øvelser i skinnhellighet, musikalske kulturkollisjoner og underlige bookinger av avdankede stjerner.

Konserten er nå betydelig komprimert i lengde, hvilket hjelper. Strengt tatt var det også bare én avdanket stjerne i år.

La oss gjøre oss ferdige med ham først. Steven Tyler er en rocklegende, javisst, men da som leder av Aerosmith. På egenhånd fremstår han mest av alt som en «kjendisbooking», noe hans tre låter lange opptreden understreker.

Det starter for så vidt fint med «Dream On»; Aerosmiths første slager er en sår sang som også finner sin plass i Nobel-konteksten.

Verre er det med «More Than Words». Hvorfor Tyler, med sin klassikertunge katalog, må ty til en Extreme-coverlåt, handler nok mest om at det er Extreme-gitarist Nuno Bettencourt som backer ham.

Funksjonen er antagelig å gi seerne noe de har hørt før. Malplassert er det uansett, som om noen skrur på P4 midtveis i gudstjenesten.

Malplassert er også harryhiten «Livin' On The Edge», selv om den med raushet kan tolkes som en kommentar til Malalas skjebne. Tylers mikrofonstativjukking mot slutten er, eh, underlige greier her.

Nei, Nobelkonserten sømmer seg best når den dyrker politisk korrekt talent. Som britiske Laura Mvula, hvis voksenpop fremstår mye friskere i tungt orkestrert liveformat enn den gjør på plate.

Det svenske soulvidunderet Seinabo Sey gjør som forventet en utmerket jobb med sommerslageren «Younger», godt hjulpet av Kringkastingsorkesteret – nydelig samtidspop med et budskap som lett kan knyttes til prisvinnernes kamp.

Queen Latifah utmerker seg som en programleder som faktisk kan å lede et program; ikke en egenskap alle Hollywood-stjernene som har frontet Nobelkonserten kan skryte av.

Som artist innleder hun med gruelig døll familieunderholdningssoul, før hun løfter stemningen flere hakk med en av låtene som gjorde henne til en hip hop-legende: «U.N. I. T. Y».

Av kveldens ikke-vestlige innslag faller Amjad Ali Khans høystemte og oppløftende raga denne vestlige anmelder best i smak.

I hyllestsangen til Malala blir det høy «Sammen for livet»-faktor, men det er jo hyggelig å la kidsa slippe til.

I år som i fjor, da Nico & Vinz stjal showet, er det kveldens norske bidrag som imponerer mest.

Gabrielle starter med «5 fine frøkner», av VG kåret til en av årets beste norske låter. Utelivsfeirende klubbsanger føles aldri helt hjemme på Nobelkonserten, samtidig priser man seg lykkelig over at noen tar tak og får det hele til å føles som en feiring.

Imidlertid er det hennes versjon av «I Believe» – først kjent som Frankie Laines hit i 1953, senere sunget av Elvis, Frank Sinatra og veldig mange andre – som blir stående igjen som kveldens praktnummer.

Her viser Gabrielle et formidabelt vokaltalent, og går rett i ryggmargen på en klassiker som er et perfekt valg til anledningen.

Storslått og rørende, slik det bør være når helter skal hedres.

THOMAS TALSETH

Her kan du lese mer om