POST MORTEM: Inntektene til dette albumet går til Tim «Avicii» Bergling Foundation. Foto: Amy Sussman / TT NYHETSBYRÅN

Albumanmeldelse Avicii - «Tim»: En siste hilsen

Lyden av et liv som dessverre ble for mye for innehaveren.

4 av 6

ALBUM: POP
Avicii
«Tim»
(Universal)

«Who the fuck are you to judge me», spørres det et stykke nær slutten på Avicii sitt tredje album. En låtsamling som i følge de involverte var nesten ferdig før artistens tragiske bortgang i april i fjor. Slik blir tekstlinjen på «Freak» mer enn et spørsmål i luften: Hvem kan egentlig sette seg til dommer over resultatet? Er det riktig av andre trettito låtskriverne som er involvert her å gjøre musikken ferdig? Til tross for at nettofortjenesten som skulle tilfalt Avicii skal gå til Tim Bergling Foundation?

Tja.

les også

Ett år siden Avicii døde: – Forferdelig å leve med sorgen

Organisasjonens arbeid for å hindre at noen havner i samme situasjon som artisten, er alene en grunn til å strømme gjennom disse tolv låtene. Det tar ikke lang tid heller. Knappe 38 minutter musikk har man fått med. Sammenlignet med de to første albumene som rundet en time er det en økonomisering som faktisk løfter helheten.

«Tim» er nok et skritt mot et tradisjonelt vers/refreng/vers-hierarki, nesten fritt for «drop». Der EDM-sjangeren trekkes videre, i en enda mer allment gledelig retning. Med en indre intensitet som ikke alltid kommer helt til sin rett. Der relativt lettbente melodier møter mørke ord. Tekster, som når de leses i etterkant, helt klart peker fram mot Berglings valg om å avslutte livet.

Spesielt på Chris Martin-samarbeidet «Heaven», som nesten kan leses som en allegori på Berglings liv og levnet. En snart fem år gammel livefavoritt , med elementer som minner om en høyhastighetsversjon av Kygos «Carry Me» (eller omvendt). En smakspreferanse om man foretrekker Simon Aldreds «original»-vokal, men Coldplay-vokalisten holder uvanlig mye tilbake i sin versjon - og gjør den til en personlig siste hilsen.

les også

Alan Walker: – Må unngå å miste meg selv i all galskapen

Et interessant element med innspillingen som sådann. De første fem låtene framstår som en godt variert og sammensatt videreføring av artistens prosjekt. En reise fra høstlig Mamas & Papas-stemning i «Peace of Mind» til den mørke marimba-overraskelsen «Bad Reputation». (Så snakker vi ikke mer om hvor dottete teksten er).

Derfra og ut er det mer ymse.

Det uinspirerte samarbeidet med Imagine Dragons er nok med fordi det allerede var en ganske ferdig låt. I tillegg til at det er et av to bidrag som kommer seg over fireminuttersmerket. Dessuten er Kristian Fogelmark, for øvrig mannen bak årets Eurovision-låt fra Kypros, sluppet til flere steder bak vokalen. Det var vel egentlig ikke nødvendig.

Det finnes andre, bedre låter og vokalister i Avicii-arkivet som kunne vært trukket inn. Noe som kan innebære at det kanskje blir flere slike utgivelser. Eller at man, når det likevel er all verdens plass i strømmeland, også kunne gitt ut de nesten ferdige originalinnspillingene som her er bearbeidet. Det kunne svart på hvordan dette egentlig var tenkt, ikke hvordan andre har tolket det.

Men måten «Tim» avsluttes med linjen «it all just fades away», gjør at man kanskje skal ta albumet for det det er ment som: Et siste farvel, på vegne av venner.

BESTE LÅT: «Heaven»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder