DUNKEL: Bare 17 år, men allerede godt i gang med å lage ekstremt obskure pressebilder. Foto: UNIVERSAL

Albumanmeldelse Billie Eilish – «When We All Fall Asleep, Where do We Go?»: Håpet for popen

Dette kan gi enhver tilbake troen på både ungdommen og musikken.

VG:s terninger viser 5 prikker

ALBUM: Pop
Billie Eilish
«When We All Fall Asleep, Where do We Go?»
(Interscope/Universal)

Snubler man innom en radiokanal i 2019, kan det virke som om all musikk er eksistensielle tro-på-deg-selv sanger fra filmer. Tenk «Vaiana», «A Star is Born» og «The Greatest Showman». Samtlige fremstår mer og mer som lydsporet av vår formaterte tid. Slikt kan få selv den det mest optimistiske humanist til å miste troen på vår felles musikalske fremtid på kloden. Ikke fordi det er dårlig musikk. Men fordi det er så manisk ensporet at man føler seg fanget i et regneark, uansett hvor man vender øregangene.

Her kommer lyden av håp.

Billie Eilish Pirate Baird O’Connell er allerede i navnet født til å gjør noe med dette. Siden hun lastet opp «Ocean Eyes» på Soundcloud som 13-åring har hun opparbeidet et forventningspress som kan få voksne til å søke terapi.

For øvrig måles forventningspress i 2019 på hvor mange som har «forhåndslagret» musikken i en streamingtjeneste. Over 800 000 har gjort det med «When We All Fall Asleep». Er man 17 år og spiller inn plate med storebror Finneas er slikt en bagatell og bare tall, tall, tall. Albumet bærer i alle fall ikke preg av hverken frykten for å feile eller behovet for å passe inn.

les også

Ranking Roger i The Beat er død

I stedet perfeksjoneres den skamløst utrendy, bevisst slentrende og grenseløst unike tilnærmingen til popmusikk som søskenparet allerede er kjent for. Selv om albumet gis ut av samme plateselskap som Imagine Dragons (men også Lana del Rey) er det ingenting her som virker å være komponert av revisorer.

17-åringen har en kontrollert luftig tilnærming til vokal og produksjon.

Akkurat passe ny-knirkete og skurrete skittent. Om man absolutt skal sammenligne med noe, kan det minne om Bjørk og FKA Twigs. Ikke fordi de er sterke kvinner i en mannsfokusert bransje, men fordi de også flyttet milepæler for populærmusikken.

les også

Ed Sheeran sier han ble mobbet på skolen: – Gråt hver dag

Eillish lager oppstemt gi-faen pop («All the Good Girls Go To Hell») og gjør kjærlighetssorg morsomt («I Wish You Were Gay»). Hun er ikke redd for å vise sanne følelser («When The Party’s Over») eller være direkte barnslig («8»).

Albumtittelen er omtrent umulig å huske. Debuten likevel ikke som et første forsøk på albumeksistens. Derimot et ekstremt selvbevisst kunstnerisk produkt der lite er tilfeldig, og ingenting har vært innom referansegrupper. Monotone, nedstrippede – men ekstremt effektive arrangementer. Renskjært soveromspop, spilt inn i en kombinasjon av hjemmekontor og gjemmekontor.

Som høres ut som en milliard dollar dyrere enn for eksempel Boy Pablo, og er nok et bevis på at pop ikke trenger å være dumt. «Silence is my favourite sound» synger hun på førstesingelen «You Should See Me in a Crown». Dette fortjener alt annet enn å forbigås i stillhet.
BESTE LÅT: «All The Good Girls Go To Hell»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder