OPPTUR: Sigrid ga publikum på Stavernfestivalen en herlig konsert i sommervarmen. Dette  er fra Øyafestivalen i 2017.
OPPTUR: Sigrid ga publikum på Stavernfestivalen en herlig konsert i sommervarmen. Dette er fra Øyafestivalen i 2017. Foto: Trond Solberg

Konsertanmeldelse Sigrid: Sprudlende poptimisme

MUSIKK

Sigrids humør er like smittsomt som hennes beste melodier.

  • Kim Klev
Publisert: Oppdatert: 14.07.18 22:35

Ryktet skal ha det til at Sigrid Raabe er popstjerna vi trenger, men ikke fortjener. Suksessfull, men likevel jordnær og standhaftig – et bevis på at man kan være «self made» uten å gå over lik. Det høres jo nesten for godt ut til å være sant.

Gitt at hun ikke er en veldig troverdig skuespiller, er Sigrids tilstedeværelse på Stavernfestivalen like smittsom som hennes beste melodier.

Der Dua Lipa tidvis kunne synge surt, og Aurora bli for teatralsk for ettermiddagssola, er til gjengjeld kveldens konsert ledet av en 21-åring som både synger fordømt godt og lager musikk som hører hjemme på poptimistiske sommerkassetter.

Knallferske «Schedules» vil kjapt kunne vise å være den sterkeste sangen Sigrid har skrevet. Den kommer i starten av settet hennes, og viser seg å være like julivennlig som på plate.

Likevel er det påfølgende «Plot Twist» som for alvor setter kalaset i gang. Under et rolig parti mot slutten krabber hun bortover scenen, og fyker opp idet det siste refrenget ankommer.

Sangene til Sigrid er rett og slett som en forlengelse av kroppen hennes – et ryddig motargument til anklager om at popmusikk er for universelt til å kunne være upersonlig.

Så selv når settet ikke er like spennende, som under «Fake Friends» – som rundes av med en billig, for ikke si litt teit gitarsolo – og daffe «Raw», er det enkelt å tilgi Sigrid.

«Nå kommer den triste låta, så det er bare å stålsette seg,» spøker hun før «Dynamite». Vanligvis er det en litt uinteressant ballade, men her og nå kjennes det mest som man er i trygge hender. «Haha, dramatisk ass,» flirer hun når den er over.

Blant de mest slående trekkene ved «Sigrid fra Ålesund», som hun beskjedent kaller seg selv, er at hun ikke tar seg selv så høytidelig.

Sånt smitter: Man innser jo at man først og fremst er på festival for å ha det gøy. Derfor sitter både slageren «Don’t Kill My Vibe» og EDM-alibiet «Strangers» som et skudd i settets siste etappe. Refrenget fra sistnevnte surrer og går i skolten mens man tusler av gårde.

God popmusikk har evnen til å føre masse mennesker sammen, men det hjelper langt på vei med en flott personlighet som kan bære den.