LYKKELIG: En kvinne fikk et stort øyeblikk på scenen sammen med Adele under konserten på Telenor Arena søndag kveld.
LYKKELIG: En kvinne fikk et stort øyeblikk på scenen sammen med Adele under konserten på Telenor Arena søndag kveld. Foto: Ragnar Singsaas GETTY IMAGES

Adele-mors arena

MUSIKK

Sjelden vokalkraft. Og en enda sjeldnere evne til å skape
hygge i en betongbunker. Adele (27) skuffet ingen i Telenor Arena.

Publisert: Oppdatert: 02.05.16 10:33

Konsertanmeldelse: Adele

Telenor Arena

Publikum: 21 208 (fullt)

Aktuelt album: «25»

Hørt om da det var hyggelig i Telenor Arena? Den gangen artisten fikk kontakt med publikum, og vice versa, i den ugjestmilde giganten i Bærum?

Det skjedde 1. mai 2016, da verdens største artist, Adele, besøkte Norge for andre gang.

Noe av underet skal tilskrives sceneproduksjonen: Hovedscenen plassert i det ene hjørnet på kortveggen, en liten én ute i salen, sittende publikum også nede på gulvet, en lysdesign som evnet å «ramme inn» det som skjedde, slik at ingenting gikk til spille.

Men hovedæren var Adeles. Nabojentedivaen fra Tottenham, hvis hele vesen skriker «verdens beste bestevenninne». Som synger som en gospelsangerinne og drar lange vitser på sin egen bekostning mellom slagene.

Om hun ikke hadde funnets, ville en komité med kyniske bransjeveteraner vært nødt til å fremstille henne.

Hun har kun tre album i bagasjen. Men siden to av dem er de mest elskede sådanne på 2000-tallet, har hun greit med velkjente slagere å ta av.

At ikke alle holder like høy kvalitet, og at hun i nyere tid har latt seg lokke til å legge an en i overkant melodramatisk, musikalaktig stil, er så sin sak.

At Adele på ingen måte kan ri oktaver á la Mariah Carey, Celine Dion eller avdøde Whitney Houston, er heller ikke noe problem. Det er kraften i stemmen som er hele poenget – draget av blues og soul. Hun synger atletisk, uten å oppføre seg om det er en idrettsgren, dette her.

I halvparten av materialet må hun skape gull av gråstein. Det klarer hun, i hvert fall i tilstrekkelig grad, i så-som-så poplåter som «I Miss You», «Million Years Ago» og «Sweetest Devotion».

Stemmen, og det at hun er så inderlig sjarmerende, holder henne flytende i det melodisk sett mindre oppsiktsvekkende balladematerialet også. Som «All I Ask», som egentlig er ganske kjip. Hun synger med så mye overbevisning – mye mer enn sangen egentlig fortjener – at det er lett å glemme det.

Og så er det showstopperne. «Hello», «Skyfall», «Don’t You Remember», «Make You Feel My Love», «Someone Like You». Best blant dem: Soullåten «Rolling In The Deep» og «When We Were Young».

Sistnevnte holder salen i ånde idet hun strekker seg mot, og treffer, den høyeste, mest intense tonen – «yooooouuuung».

Det er grunn til å frykte at Adele skal bruke hele det store talentfulle sitt til utelukkende snørr-og-tårer ballader. Men dersom de er like gode som den, får det være greit.

Slik var konserten låt for låt:

«Hello»

Har hun oss på «Hello»? Joa. David Bowies «Sorrow» dempes på PA-anlegget, lyset

slukkes sakte og tusener av mobiltelefoner rettes mot scenen (hei, «Insta»!)– for anledningen plassert i hjørnet på motsatt kortvegg av der konserter pleier å gå av stabelen i lille, intime Telenor Arena.

Men hah! Adele, den luringen, dukker opp av gulvet på en miniscenen i midten i stedet, hvorpå vi alle krenger nakken. Glitrende aftenkjole. Etter ett vers og ett refreng geleides hun til den store scenen (vi krenger hodene igjen). Allsang allerede i refreng nummer to. Hun synger upåklagelig. Bandet gjemmer seg bak et kombinert sceneteppe/filmlerret.

Har du bilder av Adele i Telenor Arena? Send e-post til VGs journalist!

«Hometown Glory»

Bilder av en storby seiler over filmduken. Tottenham, London? Næh. Oslo (jøss, så stor den ser ut på film!). Den store pianoballaden fra debutalbumet «19» tegner allerede den opp et bilde av hvordan den videre karrieren hennes skulle arte seg. Hun står fremdeles i ensom majestet der ute på scenen, og synger med kontrollert eleganse.

«One And Only»

Lerretet heves og avslører et stort band, liksom innrammet i oransje lys. Ordentlig flygel, syv strykere, tre korister. Adele slipper løs soulsangeren i seg, knipser med fingrene, koser seg. Bommer på én tone. Gjør ingenting. Etta James ville vært fornøyd med denne fremføringen.

«Rumour Has It»

Så setter ’a i gang tjatra! Tar seg en slurke te – sikkert med honning – og begynner å plapre om det herlige fiskemiddagen hun nøt i Oslo i går. Henter opp en gråtende kvinne fra salen, som nesten fullstendig er berøvet for talens bruk. Annonserer den første av «få» opptempo-nummer, altså dette, og forsikrer at det blir en grineballade-parademarsj bare vi får unna disse. Ikke all verden til låt, selv om soulkoret er fint. Men hun er seriøst sjarmerende, gitt.

«Water Under The Bridge»

«The last chance to dance!», advarer/lover hun, etter å ha gått ned på alle fire for å hilse på en kvinne som er kommet fra Brasil sammen med de to barna sine. Uhyre sjelden man opplever en slik kontakt mellom artist og publikum her ute. Det har noe med den fikse scenedesignen å gjøre. Men aller mest skyldes det artisten selv. Den beste låten fra «25» som ikke er en ballade demonstrerer den nyvunne, litt ru blueskvaliteten i stemmen hennes. Fin sang, men ikke en slik som folk er kommet ut hit for å høre.

«I Miss You»

Upåklagelig fremført, denne. Men det er og blir noe transportetappeaktig over melodien. Spesielt versene føles glansløse, med sin sirup-trommebeat. Hun skrur på vokalkrana i refrengene. Men det forhindrer ikke «I Miss You» fra å hørtes ut som en middels temalåt fra en dårlig Hollywood-film.

«Skyfall»

Og så: Temaet fra en ekte Hollywood-film, sågar en brukbar en. Adele har mye å redegjøre for i den lange, rørete introduksjonen, som avbrytes av en og annen latter som kun kan karakteriseres som «kaklende». Låten – et av de bedre Bond-temaene i senere år – er full av skumle strykere og nattlig stemning, slik Bond-låter skal være. Hun holder igjen på den høye tonen i refrenget, på ordet «tall», muligens med tanke på at hun er ute på en lang turne, og bør spare på falsettkonfettien. Men man hører ikke på Adele for å nyte oktavrytteri. Det er kraften i det normale registeret som teller. Den er på plass.

«Million Years Ago»

Introduksjonen til nesten-bossanovaen «Million Years Ago» er såpass frenetisk at Adele gisper etter luft før hun tar tak i selve vokalen. Kortversjon: Sangen, som innleder et akustisk sett, er hennes «forsøk på å være Alison Krauss». Melodien er såpass luftig og lett at den kraftige sangen blir en smule overbærende. Hun overmanner den. «I got engrossed in that one», «unnskylder» hun.

«Don’t You Remember»

Åja. Det er dette som er «Alison Krauss-sangen». Hun bare begynte å introdusere den for tidlig. Gir mer mening, det. Akustiske sett på store arenakonserter pleier å være ganske bortkastede greier, men denne sitter svært godt. To gitarer, ståbass og en vokalist i den absolutte verdensklassen: Det nedstrippede bandet gjør det mulig å nyte tonen i stemmen hennes, som noen ganger drukner i store arrangementer og ren, skjær kraft.

«Send My Love (To Your New Lover)»

Et av de få «popalibiene» fra «25», fremført med det akustiske minibandet og tre korister. Karibisk snert i vokalharmoniene i refrenget, men ellers ikke stort til låt, egentlig. «Just a bit of fun», sier hun, vel vitende om at det ikke er sanger som denne som er smøret på brødskivene hennes.

«Make You Feel My Love»

Tilegnes alle som er her, alle som kunne tenke seg å være her, alle som er borte, alle som har elsket, alle mennesker i hele verden og i det hele tatt: Frem med Kleenexene og mobiltelefonene. De siste lyser opp Telenor Arena som var den et juletre i mai. Den viktigste sangen i den tidlige delen av karrieren hennes – Adele holder seg tett til Bob Dylans original fra 1997. Men synger den «kanskje» noe vakrere, alt ettersom øret som hører.

«Sweetest Devotion»

Det høyeste registeret hennes får kjørt seg i denne. Det ser nesten vondt ut når hun treffer tittelfrasen i refrenget. Sangen til barnet hennes er musikalsk nokså uinspirerende – keltisklingende triumfrock med «who ho»-koring og fete, dramatiske pianoakkorder. Men hun gir den alt hun har – som er en del – og blir geleidet ut på miniscenen i midten mot slutten.

«Chasing Pavements»

Hvorpå hun blir omringet av et tynt, gjennomsiktig lerret som projiserer ansiktet hennes på fire steder (spør meg ikke åssen dem gjør det du!). Den første slageren hennes, fra den tiden da hun fremdeles kunne ha valgt å bli en «ung» popstjerne, i kontrast til den nabojentedivaen for oss middeladringer som hun ganske kjapt ble. Avstanden til bandet på den store scenen gir den litt preg av å være en type usedvanlig briljant karaoke.

«Someone Like You»

Dernest: Sangen som ble hennes balladebane! «Someone Like You» la løypa for resten av karrieren hennes, i det minste til og med nå (det blir neppe et rent dubstep-album ved neste korsvei heller), og beviste at powerballaderi anno åttitallet trolig aldri vil gå av moten. I hvert fall ikke så lenge vokalister á la Adele evner å belive dem. Melodisk er den unnselig. Det som hever den til selvmedlidenhets-weltschmerz i verdensklassen, er ene og alene stemmen hennes.

«Set Fire To The Rain»

Nå regner det jaggu der oppe på lilleputtscenen også. Som i høljer. Igjen: Hva døm klarer nå for tia! Det er en effektiv produksjon til en sugende halvballade som føles som det bitre antiklimakseti tusen romantiske filmer: Den biten der de to blir uvenner, som regel på grunn av en dum misforståelse, før de finner sammen igjen ti minutter før filmen er slutt.

«All I Ask»

Kort pause. Adele og flygel, og en ballade som er tvers gjennom musikal, ferdigpakket og klar til å bli straffet av tusen håpefulle og overambisiøse «Idol»-deltakere. Hun synger livskiten ut av den. Vokalen er prikkfri, enormt kraftfull. Men jeg håper at det ikke er melodrama som dette som skal dominere resten av karrieren hennes.

«When We Were Young»

Det soleklare høydepunktet på «25», og Adeles mest lovende «evergreen»-søknad til nå. Jeg vet jeg har rett, for Adele selv er nemlig helt enig. Noe hun forteller oss i en lang introduksjon der hun på søsterlig vis legger ut om fødselsdepresjonen sin og tilkjennegir den følelsen av lammende, prematur nostalgi hun kjente på da alle drømmene var oppnådd og livet hennes ble forandret for alltid. Pauker- og basunerballaderi av gåsehudfremkallende klasse – hun treffer den høye tonen i «yoooouuuung» så det iler nedover ryggen på en.

«Rolling In The Deep»

Hun løy! Ble én mulighet ekstra til å danse. Noe som også gjøres, om enn behersket, mens lyset slås på i salen og konfettien regner ned. Om det er noe «25» mangler, så er det en souldrager som denne (fra «21»). Bandet vamper på mens hovedpersonen forlater scenen, fremdeles i den samme aftenkjolen. Go’jenta.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om