Konsertanmeldelse: Kiss, Oslo Spektrum

Gud ga oss rock n'roll. Det fins utrolig nok langt verre forvaltere av skaperverket enn Kiss.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

KONSERT: Kiss

STED: Oslo Spektrum

PUBLIKUM: ca. 8000

VG:s terninger viser 4 prikker

Kiss, ass. Om det skulle eksistere et band det faller lettere å elske og samtidig hate - gjerne i samme åndedrett - har jeg i løpet av mine år på kloden hittil ikke ramlet borti det.

Les også: Her er norske Angelina med Gene Simmons

Det kan være vanskelig å komme forbi hvor døll og kynisk denne merchmaskinen tidvis fremstår i 2017 - og i all overskuelig fremtid, om man skal sette lit til deres uttalte planer om å videreføre franchisen in perpetuum. Få tanker gjør erkjennelsen av at vi alle skal dø mer befriende.

At bassist og sjefsideolog Gene Simmons i tiltagende grad fremstår som en rockens Donald Trump, med nedrige og idiotiske utspill tilsynelatende plottet inn som faste hendelser i ukeskalenderen, demper ikke nevemagnetismen på noe vis.

Men så var det disse låtene, da. På sitt beste - spesifikt andre halvdel av syttitallet - gjorde Kiss egenhendig sjangeren morsommere og mer sexy. Kvartettens campy attityd traff eskapister i alle aldre - både barn som tok maskespillet på dypeste alvor (har jeg, eh, hørt) og eldre som anerkjente behovet for noe mindre inderlig og mer overdådig enn hva punken kunne og ville tilby.

Og i skarp kontrast til nevnte tusseladd står hans frontmakker Paul Stanley, som i det minste utstråler en viss lidenskap for yrket livet tildelte ham.

Måtte avlyse i fjor: Kiss-legender i sykdomstrøbbel

Søndagens konsert i Spektrum står og faller med andre ord på hvor mye kjærlighet og respekt Simmons, Stanley og de to «nye» medlemmene er i stand til å yte sin egen historie.

De starter nesten i overkant lovende, om enn brusende med lånte fjær: Led Zeppelins korrekt titulerte «Rock and Roll» pisker opp storstua før de fire senkes ned på scenen, og momentumet følges fint opp med åpningslåten «Deuce» - det nærmeste Kiss kommer en «Gimme Shelter» - hvis klassikerkvaliteter lett hamler opp med tilløpene til ullen lyd.

Verre er det med påfølgende «Shout It Out», som først og fremst åpenbarer en foruroligende vokalveik Paul Stanley. Helstøpte tapninger av «Lick It Up», «I Love It Loud» og «Love Gun» retter opp noe av inntrykket, men Stanleys sjarmerende innsats som kapellmester - med norsk flagg på gitaren samt diksjonen og toneleiet til en pussa trebarnsmor fra Upper East Side - overskygger gjennomgående hans kapasitet som sanger.

Konsertens midtre del byr forutsigbart nok på en kvalitetsmessig berg-og-dalbanetur. Minst entusiasme er det å spore for Tommy Thayer-sungne «Shock Me», mens idiotprisen går til Gene Simmons for hans teaterblodsvøpte og dypt tafatte forestilling av hvordan en bassolo bør utføres.

Men det skal sies at den samme Simmons udiskutabelt besitter størst pondus av kveldens vokalister, og svevende høyt over scenegulvet gjør han «War Machine» til et tidlig og overraskende tøft høydepunkt. «Cold Gin» og en «Black Diamond» det spruter av utgjør andre toppnoteringer før ekstranumrene «I Was Made For Loving You» og «Detroit Rock City», som besegler en allerede vellykket kveld på hyggelig vis.

Kiss-vokalist til VG: – Du er en pest og en plage

Det er ikke hjernekirurgi Kiss pusler med, og det er trolig derfor de får dette til å funke såpass overbevisende som de gjør.

Ellers er det selvsagt ingen manko på flammer, røyk, lyskunst, fyrverkeri, konfetti eller andre støyende og skamløse publikumsfrierier i løpet av disse to timene. En påfallende stor andel av publikumsmassen består av fedre som har lurt sine prepubertale sønner med inn i sin egen oppvekst, og strengt tatt har Kiss like mye til felles med Kaptein Sabeltann som noe relevant rockeband akkurat nå.

Kall det gjerne koserock – det er uansett irriterende enkelt å le sammen med disse karene på deres vei til banken.

MARIUS ASP

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder