Konsertanmeldelse: Cliff Richard

Ostepop

Det er mye «cheese» og sukker i Cliff Richards popslagerkompott. Men den smaker ikke harskt.

KONSERT: Cliff Richard
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: Ca. 6500 (nesten fullt)
AKTUELT ALBUM: «The Fabulous Rock'n'Roll Songbook»

Tirsdagens konsert bidro med en anledning til å iaktta kontrastene mellom Cliff Richard (73) og gårsdagens mann, den bare tre år yngre Mick Jagger.

De to er begge tynne briter, glade i å hoppe. Jagger danser, Richard knikser. Jagger er breial. Richard bukker veloppdragent og forteller bløte vitser. Jagger har auraen til en fyr som fremdeles har sex fem ganger i døgnet. Richard har utstrålingen til en som aldri begynte. Begge er blant pophistoriens største Peter Pan-typer.

Richards stemme har fått en viss hul ruhet i kantene, men låter fortsatt gutteaktig. Bandet er stort, men spiller mykt. Bakteppet på scenen er en stjernehimmel.

Som Stones, spiller Richards et publikumsvennlig slagersett. Stoffet fra og med 1970-tallet, er corny softpop, og de små «teaterforestillingene» i «Wired For Sound» og «What Car» er klønete.

Rock'n'roll-materialet - delvis hentet fra Cliffs pure ungdom (coole «Move It, 1958, har ord på seg for å være tidens første britiske rockinnspilling), delvis fra fjorårets jukeboxsamling «The Fabulous Rock'n'Roll Songbook» - er artigere, om enn som regel dansende deodorant-utgaver av mer autentiske amerikanske originaler. (Det kan dog noteres at han per i dag spiller en mer velfungerende «Johnny B. Goode» enn Chuck Berry).

Mot slutten «stormes» scenekanten av de som sitter helt foran. Vaktene stopper de som vil frem fra andre deler av salen. Dårlig gjort, føles det som. De vil bare danse, bevege seg. Det kommer ikke til å bli opptøyer á la 1956.

Merk at vi nå kom oss gjennom en hel Cliff Richard-anmeldelse uten én eneste Rune Larsen-vits.

MORTEN STÅLE NILSEN