HINTER TIL THE BOSS: Adam Granduciels War On Drugs har lagd en nydelig drømmeplate som mer enn hinter til store amerikanske «heartland»-rockere som Bruce Springsteen og Tom Petty, mener VGs anmelder. Foto: Playground Music

Plateanmeldelse: The War On Drugs - «Lost In The Dream»

Drømmeplate og øregodteri i sin reneste form

Artikkelen er over seks år gammel

ALBUM: INDIEROCK
The War On Drugs
«Lost In The Dream»
(Secretly Canadian/Playground)

VG:s terninger viser 5 prikker

Det interessante med Adam Granduciel og hans reise fra å være et tomannsprosjekt med Kurt Vile, via enmannsprosjekt, til å nå være en levende kvartett, er hvordan han har holdt fast på sin introverte tilnærming til det som radiostasjonene kaller CLASSIC ROCK.

Triksene hans er til tider skummelt enkle, som de Bittan'ske piano-oktavene som slår inn på de akkurat riktige stedene. Som de nesten forhåndsprogrammerte harmoniskiftene, som hele tiden minner om noe man har hørt før et sted.

Hele tiden nye flyktige bruddstykker av et minne, som man nesten tar - før en ny assosiasjon dukker opp. For det er denne nedtonede flyktigheten som er bandets uforklarlige styrke.

Det er lettere å si hvem de ikke ligner på av de fremdeles store stadionfyllerne fra åttitallet. La oss heller avgrense til en knestående henfallenhet til Tom Petty og Bruce Springsteen.

Stemmen er veikere enn begge, men Granduciels tredje høres ut som den manglende plata mellom «Born in The USA» og «Tunnel of Love». Eller mellom «Southern Accents» og «Let Me Up (I've Had Enough)». En ukjent tidslomme et sted på midten av åttitallet.
«Burning» høres nesten som «Dancing in the Dark», og åpner ikke tittellåten veldig likt «Tougher than the Rest»? Uansett: 35-åringens Heartland er ikke som noen andres. Det er et Heartland hørt fra baksiden av en konsertscene, tidvis som musikk hørt under vann.

Og til en viss grad et snev av mindfulness. Ikke fordi han høres ut som om han smatter på en rosin, men fordi hans mest dronete øyeblikk faktisk kan få en til å stenge ute alt annet.

Det låter så nydelig at man nesten kan innbille seg at man, vel, drømmer.

BESTE LÅT: «Eyes to The Wind»

TOR MARTIN BØE

Mer om

  1. Musikkanmeldelse

Flere artikler

  1. Plateanmeldelse: The Killers – «Imploding The Mirage»: Tomt på stadion

  2. Låtanmeldelse: Savoy – «Night Watch»

  3. Festivaltips fra musikkeksperter og artister: Disse konsertene bør du få med deg

  4. VG anmeldte «Stjernekamp» låt for låt: Stadionrock-aften

  5. Nå må minnesmerket på plass

Fra andre aviser

  1. «The War on Drugs»: Briljant rocketime

    Aftenposten
  2. Saktegående og langstrakt rock for folk flest

    Fædrelandsvennen
  3. Knepene er de samme og melodiene like gode når The War On Drugs endelig er tilbake.

    Aftenposten
  4. FC København skal minnes terrorofrene

    Fædrelandsvennen
  5. Mer av det samme

    Fædrelandsvennen
  6. Tidløs eleganse og perfeksjon fra War on Drugs

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no