Konsertanmeldelse: Unge Ferrari, Øyafestivalen: Stig inn blant de store

Unge Ferrari begynner endelig å fremstå som den iskalde – og dødsvarme –superskurken han ønsker å være.

VG:s terninger viser 5 prikker

Om én enkeltartist skal tildeles æren for å ha formatert R&B-sjangeren for norske forhold, er ikke Stig Joar «Unge Ferrari» Haugen noen dårlig kandidat.

I snart fem år har 29-åringen fra Hamar lydlagt sine trøblete, romantiske og allsangbart selvmedlidende fantasier på en både språklig original og samtidig særdeles tidstypisk måte – i den grad at den autotunede ynkevokalen hans allerede har blitt gjenstand for flere treffsikre parodier.

I sirkusteltet på Øya forventer publikum én eneste ting på tampen av fredagskvelden: En heidundrandes fest. Og det får de.

Selv om teltet er under halvfullt ved konsertstart, gjør låter som «Familiyeh» og «Vi kan’ke være venner» dette til et helt naturlig sted å oppholde seg mens Robyn pumper ut gammel storhet noen få hundre meter borte.

Sorg og kåthet

Ferrarien bærer showet alene, og han gjør en beundringsverdig jobb. Publikum er med på hver eneste stavelse den rødkledde hovedpersonen har innabords, og responderer like ekstatisk på gammal moro («Lianer») som ferskvare (en nydelig «Privat».)

Kombinasjonen av låtteft, sangprestasjoner og overmot løfter Unge Ferrari himmelhøyt denne kvelden. Han er barsk nok – og følsom nok – til å kunne bære Øyagjengen gjennom natten.

Stemningen i teltet blir tettere etterhvert. Arif blir med i et essensielt midtparti av konserten, men opplevelsen vinner mest av alt på Haugens visjon og selvtillit.

Det som mangler er et genuint overraskende øyeblikk. Noe som krøster Unge ut av komfortsonen. Der hamarsingen viser noe mer enn sorg og kåthet. Det inntreffer ikke.

På alle andre vis tok Unge Ferrari steget opp i den øverste divisjonen i kveld.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder