Plateanmeldelse: Filmmusikk – «Frozen 2 (Frost 2)» – Tilbake i opptråkkede løyper

Finfint for ungene, levelig for de voksne: Si hei til romjulens lydspor.

I år kommer julaften to dager på rad – i det minste for en hel skokk unger fra fem-seks år og oppover.

Første juledag er det nemlig norsk kinopremiere på den tungt imøtesette oppfølgeren til en av ikke så altfor mange moderne Disney-klassikere – «Frozen» (2013). Eller «Frost», som vi kaller den her i kongeriket filmens Arendelle i stor grad er modellert etter.

Eventyret om Elsa med de magiske kreftene og søsteren Anna som må redde henne tilbake, er i seg selv – med unntak av det noe dølle prinsessetemaet – engasjerende, morsomt og overraskende varmt, tittelen tatt i betraktning.

Men uten musikken – og mer spesifikt den Idina Menzel-sungne empowerment-balladen «Let It Go», som udiskutabelt vil bli stående som en av det siste tiårets mest ikoniske melodier og hitsingler – ville det ikke vært noen suksess å snakke om. Det stiller høye krav til «Frozen 2»-soundtracket. I overkant høye, skal det vise seg.

Oppfølgerens «Let It Go» er utvilsomt «Into The Unknown», sunget av nevnte Menzel og vår egen Aurora Aksnes – perfekt castet til albumets mest drømske og episke øyeblikk, med sin alveaktige vokal i begivenhetenes sentrum. Den mangler riktignok noe av forgjengerens umiddelbare anthem-egenskaper, men har allerede begynt å sparke fra seg på verdens hitlister.

Nevnes må også den lavskuldrede poprusleren «Some Things Never Change», glamballade-flørten «Lost In The Woods» og ikke minst den vakre visen «All Is Found», som fremføres stødig av «Frozen»-nykommeren Evan Rachel Wood.

De voksne får også sitt, i form av versjoner fra Kacey Musgraves, Weezer og Panic! At The Disco. Førstnevntes smellvakre versjon av «All Is Found» er det musikalske høydepunktet på utgivelsen, mens P!ATDs anmassende tapning av «Into The Unknown» kun aksentuerer originalens enerverende kvaliteter. Weezer høres ut som, vel, Weezer.

I god dubbetradisjon er de norske versjonene gjennomgående noen hakk svakere enn de amerikanske originalene, både språklig og vokalt. Noe annet ville vært naturstridig. Christine Hals’ «I elven finnes alt» må imidlertid trekkes fram som en vellykket tolkning, og Gustav Nilsen gjør en sjarmerende Olaf i «Når jeg blir voksen».

Å anmelde musikalnumre løsrevet fra handlingen er ikke helt ukomplisert, og enkelte av låtene blir en smule anonyme uten en fortelling å lene seg mot. Den kommer tidsnok. I mellomtiden tåler denne musikken noen runder i stua uten at noen mister vettet av den.

BESTE LÅT: Kacey Musgraves – «All Is Found»