Magne Furuholmen – «White XMas Lies»: Bare hvite løgner under treet

Magne Furuholmen sparker julenissen i bjellene.

Et tilfeldig utvalg låttitler sier det meste: «There Goes Another Year». «The Light We Lost». «A Punch-Up on Boxing Day». «The Season to Be Melancholy». «Dark Days, Dark Nights».

Dette er essensen av Magne Furuholmens tredje soloalbum: Et slags julekort – fra helvete – fordelt utover 18 låter og to plater. Man må kanskje være med i den pussige musikalske og menneskelige enheten a-ha for å i det hele tatt komme på ideen.

På den annen side: Å pirke borti de mørkere sidene ved den moderne julefeiringen – «fragmenterte familiebånd og ting som feies under teppet, bitterhet og misunnelse gjemt bak påtatte smil», som hovedpersonen selv uttrykker det – er ikke det dummeste en oppegående kunstner kan vie tiden sin til i 2019.

Best av alt: Mags lykkes overraskende ofte med det han prøver seg på her, uten at julestemningen blir noen påtrengende musikalsk faktor.

Moderskipets elegante melodiske uttrykk henger selvsagt over deler av platen(e), men Furuholmen strekker seg i tillegg i flere andre retninger. Her er streif av sen Bowie (flotte «There Goes Another Year»), det synthseige, allsangbare åttitallet («A Punch-Up on Boxing Day») og storslått filmmusikk («The Ghost of XMas Past»), alt holdt sammen av et ruskete, elektroflørtende lydbilde og lekre akkordrekker.

Blir det for mye av det gode? Jada. 18 låter kunne med fordel vært skrelt ned til 12, og tilløp til monotoni sniker seg inn melankolien underveis. «This Is Now America» (hei, Bowie!) er velment, men noe malplassert i sammenhengen. Og en sakteflytende versjon av AC/DCs «Hells Bells» oppleves først og fremst oppleves som en kuriositet.

Likevel: «White XMas Lies» er en egenrådig utgivelse fra en mann uten altfor mye å tape – og langt mer givende enn noe a-ha har foretatt seg på lenge. Så spørs det om nissen tør å avlegge familien Furuholmen et besøk i år.

BESTE LÅT: «There Goes Another Year»