NYTT ALBUM: Nick Cave And The Bad Seeds. Fra venstre: Nick Cave, Jim Sclavunos, Martyn P. Casey, Thomas Wydler og Warren Ellis

Stillestående og uforløst: Musikkanmeldelse Nick Cave and The Bad Seeds «Ghosteen»: This is a sleeping song

Stillestående og uforløst konseptalbum om livets store spørsmål.

VG:s terninger viser 3 prikker

ALBUM: AMBIENT
Nick Cave and The Bad Seeds
«Ghosteen»
(Ghosteen)

I piano og samtale-konseptet «Conversations with Nick Cave» spiller australieren egne sanger og svarer på spørsmål fra salen.

Inspirert av de ukentlige refleksjonene og svarene han gir på nettsiden sin står artisten vidåpen foran et livepublikum, og tar overraskende mye tungt og vanskelig på sparket.

les også

Nick Cave: Deler sorgen med publikum

Pluss content

Da han var innom Bergen for en liten måned siden fikk Grieghallen derfor en voldsom og intens versjon av «Fifteen Feet of Pure White Snow», dedikert til en ung kvinne som fortalte at faren døde for noen uker siden. Låten fra «No More Shall We Part» var hans og hennes favoritt. Cave innrømmet at han ikke hadde spilt den på årevis, men framførte den så intenst og ærlig som bare noen som har opplevd en like stor sorg selv kan gjøre.

les også

Konsertanmeldelse: Nick Cave – Bergenfest: Nick Noir

Slik e er «Ghosteen» ikke et album, men en religiøs messe om sorg, død og evig liv. Det framstår som en slags renselse for Cave. Der tekstens gjentakelser og sirkularitet er viktigere enn musikken.

les også

Musikkanmeldelse Gabrielle - «Snart, Gabby»: Smart, Gabby

Fordelt på to deler, som på sitt vis kommuniserer med hverandre, hvor musikalske linjer og tekstlinjer omskrives og turneres. Slik skaper Cave en helhet som både er grufull trist og fascinerende. Det er naturlig å tenke at dette er det egentlige verket om sønnens tragiske dødsfall. Eller kanskje hvordan man behandler et slikt skjebneslag. Men det handler også om egen indre fred, og religiøs søken. Omslaget er slags «Vakttårnet»-paradis der lam og løver bor i samme oase. Et gjentakende Jesus-bilde dukker opp som referanse flere ganger.

les også

Albumanmeldelse Post Malone - «Hollywood’s Bleeding»: En stjerne har blødd

Presentert overraskende seigt og treigt. Kreditert Nick Cave and The Bad Seeds, selv om man flere steder kan man lure på hvor det har blitt av bandet. Eller om samtlige har gått over til å spille keyboard.

Åpneren «Spinning Song», lander i et kor med «peace will come in time» mens avsluttende «Hollywood» sier «And I’m just waiting now, for my time to come. And I’m just waiting now, for peace to come». Liturgisk repetisjon, som får en til å lytte til teksten, i stedet for musikken.

Hvilket er like greit.

Musikken er underlig seige, men selvsagt også vakre ambiente synthlooper. Et godt stykke over i Brian Enos del av galaksen, uten å helt mestre den samme dybden. Et sparsommelig klaver dukker opp her og der. Bjellesynthen fra «Top Gun»-introen et annet sted.

Kontemplative og fantastiske «Skeleton Tree» er en sprudlende energibombe til sammenligning.

Det er like nydelig framført. Særlig vokalarrangementene er gråtende vakre. Til og med Cave selv synger nå som om han har meldt seg inn i kirkekoret, i nydelig falsett.

les også

Albumanmeldelse Vamp - «Brev»: Glemte minner

Men helheten er nesten fri for øyeblikk som fester seg. Selv etter flere lyttinger er det vanskelig å huske hva som var hvor, og hvordan det egentlig hørtes ut. Siden alt glir over i og forsvinner i hverandre.

Det betyr ikke at neste album kommer fra Nick Cave and the Yoga Lounge.

Men de som håper på at Warren Ellis skal gå amok på fiolinstrengene vil ikke finne noe som helst her. De som elsker lange, dvelende longører som meditasjoner og refleksjoner vil derimot finne sitt nye drømmealbum.

I dobbel forstand.

BESTE LÅT: «Hollywood»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder