HYLLES:  I kveld er det Åse Klevelands dag i TV2 programmet «Hver gang vi møtes». Foto: TV2
HYLLES: I kveld er det Åse Klevelands dag i TV2 programmet «Hver gang vi møtes». Foto: TV2

Åse Kleveland: – Jeg er urolig for å bli gammel og alene

MUSIKK

Åse Kleveland (67)  er åpen om barnløsheten og om hvordan den alvolige kreftdiagnosen har forandret livet hennes. I kveld er det hennes tur til å bli hyllet i «Hver gang vi møtes».

Publisert: Oppdatert: 14.01.17 10:40

Hun har vunnet Melodi Grand Prix, vært kulturminister, direktør for Svenska filminstitutet og direktør for Rikskonsertene.

I kveld er det Åse Klevelands (67) tur til å bli hyllet av artistkollegene Ida Maria (32), Eldar Vågan (55), Hanne Sørvaag, (36), Esben «Dansken» Selvig (37), Margaret Berger (29) og Benny Borg (70) i TV2s «Hver gang vi møtes».

Mellom de musikalske hyllestene og aktivitetene gir 67-åringen et sjeldent innblikk i livets oppturer og nedturer.

– Bølgedaler har vi alle. Sett i ettertid føler ikke jeg at jeg har hatt så mange bølgedaler. Det om man er fornøyd eller ei, har å gjøre med hvilke forventninger man har til livet. Jeg har aldri gått rundt med forventningen om å være kronisk lykkelig, sier hun i programmet.

– For meg har lykke vært de øyeblikkene hvor alt stemmer. Synes jeg stort sett har hatt det veldig bra. Men jeg synes nok jeg har jobbet veldig hardt for det, og dermed har det også kostet noe, sier hun.

Barnløs

En av kostandene ved et langt liv i rampelyset som artist, minister og i profilerte stillinger i kulturlivet var at da brikkene i Klevelands liv hadde falt på plass, og hun ønsket å bli mor, hadde det blitt for sent.

– Jeg har ikke barn. Jeg ventet lenge fordi jeg syntes ikke at jeg hadde tid. Det var så mange ting jeg skulle gjøre og da jeg endelig fikk tid og fant den riktige mannen, så var det litt for sent. Men ingen får alt og jeg opplever i mitt regnskap at så er summen så enormt overveldende på pluss siden likevel, sier hun i TV2-programmet.

– Jeg kan bare konstatere at slik er det. Jeg har hatt et fantastisk liv, og livsfilosofien min sier at ingen får til alt. Jeg ha tenkt at det ikke skal formørke mitt liv at jeg ikke fikk barn. Både min første og min andre mann hadde barn fra før, så jeg har alltid hatt barn rundt meg, og hatt det veldig fint med det, sier Kleveland til VG.

– Man får ta de sjansene man skaper, og må ta konsekvensene av egne valg. Jeg vil ikke bruke det livet jeg har nå til å gå rundt å fokusere på de tingene jeg ikke har fått. Jeg har fått mye respons på at jeg har fremhevet at det også er fordeler ved å ikke ha barn. At det er bra at jeg står frem og sier at jeg har et godt liv selv om jeg ikke har egne barn.

Fikk brystkreft

Høsten 2010 fikk Kleveland diagnosen brystkreft, etter at en rutinesjekk avslørte en kul i det ene brystet hennes. Den viste seg å være ondartet, og i begynnelsen av 2011 ble svulsten operert bort.

– Jeg hadde egentlig tenkt hele tiden at jeg skulle bli veldig gammel fordi jeg har formødre som er blitt veldig gamle. Så når jeg for fem år siden fikk en kreftdiagnose, så var det en utrolig overraskelse, forteller Kleveland til seerne.

Til VG forteller 67-åringen at kreftdiagnosen ble en alvorlig vekker.

– Kreften kom som et stort sjokk. Jeg har hele livet hatt så mye å gjøre at jeg ikke har fundert noe særlig over døden. Sykdommen ble en vekkerklokke - en påminnelse om at vi ikke lever evig, og at det er nå jeg må gjøre det jeg synes er viktigst i livet mitt.

Les også: Åse Kleveland tilbake etter kreftsykdommen (krever innlogging)

Musikalsk ekstraomgang

Kleveland, som er gift med regissøren Oddvar Bull Tuhus (76), forteller at hun etter operasjonen og sykdomsperioden bestemte seg for å skifte spor.

– Jeg hadde sittet i lederstillinger i over 30 år. Jeg ønsket meg noe mer og hadde kjent en stund på at jeg lengtet etter musikken. «Nå har du gjort det du skal gjøre», tenkte jeg. Og det jeg har gjort i livet er det ingen som kan ta fra meg. Alt som skjer fra og med nå i livet mitt nå ser jeg på som en bonus.

Hun begynte å øve, ta sangtimer og holde konserter. I 2015 bidro hun på hyllestplata til Raga Rockers, og forrige helg stod hun på scenen og fremførte låten «Space Oddity» under hyllestkonseren til David Bowie på Rockefeller i Oslo.

I fjor ut singelen «Hvor skal vi dra?» - 35 år etter at hun la opp som soloartist - og nå jobber hun med et album og skal snart ut på turne.

– Nå føler jeg alt er mulig så lenge jeg har helsa. Skulle jeg synge surt eller det skulle gå noe galt med min musikalske ekstraomgang, så rammer det ingen andre enn meg selv. Nå våger jeg å ta ut svingene mer, og være mer eksperimenterende. Noen er nok litt overrasket over at jeg plutselig synger Bowie og Raga Rockers, men responsen har vært overveldende.

– Redd for å bli gammel

– Er du redd for å få tilbakefall av kreften?

– Ikke redd, men nå vet jeg at risikoen alltid er der. Jeg har aldri hatt sterke anlegg for å gå rundt og grave meg ned i dystre hypoteser, men heller tenkt at desto viktigere blir livet og hver dag. Jeg har en bevissthet rundt at det kan skje igjen, men det får meg til å tenke «da må jeg bruke dagen i dag godt».

– Har du blitt mer redd for å dø?

– Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har aldri trodd på Gud, og tror ikke på et liv etter døden. Det er livet før døden som gjelder. Men jeg kan bli urolig for å bli gammel og alene med smerter. Jeg er mer redd for slutten på livet enn døden. Når man er død er det jo slutt. Derfor er det så viktig å ha et samfunn som tar godt vare på de eldre. Når man ikke klarer seg selv, da betyr det alt at det finnes noen der, og at samfunnet tar et ansvar, til det siste.

Lykke

Lykken finner Kleveland ute i naturen, eller på biltur med musikk på full guffe.

– Det snakkes for tiden så mye om lykke, at lykke kan synes å være å gå rundt i en rosa lykkesky. Jeg tviler på at det så mange som går rundt i en kronisk lykkerus. Jeg opplever lykken som mange små, intense drypp, når sansene er vidåpne og tiden står stille. Fra jeg var liten har jeg vært facinert av naturen, har elsket å løpe i skogen, padle kajakk og fiske. Musikken har gitt meg noen av de mest magiske lykkekick. Og ikke minst øyeblikkene knyttet til kjærlighet, fra han som står meg nærmest.

– Og likevel, for meg er det viktigste å ha gleden som klangbunn i livet, tilfredsstillelsen av å gjøre en god jobb, eller bidra med noe som er viktig for andre.

– Også kommer de gylne øyeblikkene innimellom. Jeg kan få dem når jeg sitter ved et tjern i Nordmarka og lener meg inntil en furu. Da kan jeg få det for meg at for femti år siden satt det en annen kvinne og lente seg inntil det samme treet. Jeg elsker sanselige opplevelser, som å kjenne høstduften i skogen, og huske hvordan det var å være et barn som løpte rundt og lekte. Slike opplevelser går rett inn i det sentrale nervesystemet.

Her kan du lese mer om