Kygo på Koengen.
Kygo på Koengen. Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Konsertanmeldelse Kygo: Kongen av kitch

MUSIKK

Følg med når Kygo tar i bruk omtrent hele skaperverket.

Publisert:

Koengen, Bergen:

Måne og sol. Himmel og jord. Blomster og barn. Alt samme skapte Kyrre Gørvell-Dahll i løpet av snaue 100 minutter en lørdagskveld i Bergen.

I tillegg til så mange vokalister at man egentlig kommer ut av tellingen (jeg tror det var syv).

Gode sådanne også.

Spesielt Julia Michaels, som virkelig løfter «Carry Me» til noe mer enn ren avspilling. Hun roper «KAIGO!» og «HOW YOU’RE DOING BERGEN?».

Jo, takk. Bergen gjør det ganske godt, for Bergen liker ting som er stort. Og ingenting er for stort eller enormt når Kygo revitaliserer sitt eget show nok engang. Undertegnede har sett Kygo live minst en gang i året siden gjennombruddet i 2014. Hvert eneste show har vært noe nytt, noe annet og større enn seg selv. Noe som modner.

På godt og vondt.

Man skulle ønske at man klarte å få dette stadig modnende til å henge sammen og kommunisere litt mindre eksplisitt og åpenbart.
Plakaten til konserten antydet en stilren og lavmælt sak, en mørkere Kygo i dress. Estetisk nedpå. På vei inn på konsertområdet oppfordres publikum til å pante de synkronisert blinkarmbåndene som deles ut til inntekt for Raftostiftelsen.

Er Kygo ved et veiskille?

Tja.

Showet er et lite mirakel i skamløshet. Men jeg mener det som et kompliment. Settet deles opp for eksempel opp i bolker av en kvinnestemme som forteller ting som skrives i gyllen, ildfull håndskrift på skjermene. Låtene har voldsomme animasjoner som helt dønn seriøst viser fram blomster, hender og øyne. «Raging» har illsint sjø som slår mot svarte klipper. «Midnight» dundrer til med en real måneformørkelse. «Kids in Love» har barn som kysser. Og «Stole the Show» har en fyr som stjeler et show. Neida. Den har kinesiske lykter.

Det er helt sinnsykt banalt, men det er gjennomført banalt.

Det er kitch tatt til et helt nytt nivå.

Gjestevokalistene fyker på og av scenen.

Til og med Astrid S dukker overraskende opp til slutt, og gjør en ganske forglemmelig versjon av «It ain’t me». Mens for eksempel Bonnie McKee og Justin Jesse får prøve seg på to låter.

Så er spørsmålet: Når man først drar med så mange flinke mennesker til Bergen: Hvorfor ikke bruke dem på enda flere låter? Hvorfor skal man fremdeles ha denne blandingen mellom avspilling og livespilling? Og hvorfor skal man dra dette så ekstremt langt ut?

Kygo virker å være på vei mot noe annet enn denne tradisjonelle DJ med gjestevokalister-greia. Han spiller enda mer live. Han har kuttet betraktelig ned på andres låter. Likevel har showet fremdeles for mange tendenser til å redusere seg selv til et rent avspillende DJ-sett, der hovedpersonen står på den minst fire meter høye synthriggen sin og klapper takten mens hans egen musikk fortsetter å spille.

Før alt avsluttes med en hodetelefonreklame på skjermene. For tross alt er dette en eneste lang produktreklame.
Men for en gangs skyld en overraskende god én.

Her kan du lese mer om