MESTERVERKET: «Purple Rain», soundtracket til den delvis selvbiografiske Prince-filmen ved samme tittel.

De 20 beste Prince-platene

Prince ga ut enorme mengder musikk. Her er den aller beste.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Jeg gidder ikke skusle med superlativene når det kommer til Prince: Han er tidenes beste artist.

Les også: Slik var nødsamtalen

Det har jeg ment siden han midt på åttitallet traff mitt 11 år gamle jeg som en utenomjordisk pop-Messias. Hans bortgang endrer ikke på saken.

Fikk du med deg? Skulle til Norge

Denne artikkelen var i utgangspunktet et forsøk på å lage en topp 10-liste over hans beste plater.

Oppgaven viste seg ikke bare vanskelig; den ble regelrett usaklig. For selv om det er korrekt at hans definitive storhetstid var på åttitallet, sluttet han aldri å være briljant.

Riktignok kom det plenty ujevne plater fra ham de siste noen-og-tjue årene. Men vesentligheter kom jevnt og trutt. Her er de 20 beste Prince-langspillerne.

1. «Purple Rain» (1984)

Unødvendig å jåle seg til her; filmmusikken som er hans bestselger er også hans beste plate. Gnistrende rock, svimeslående pop, fyrrig funk, powerballaden over alle powerballader – og en førstesingel uten bass som likevel får alle til å danse. Gir Prince førsteplass på USAs singelliste, albumliste og filmliste, samtidig. Dermed også tidenes gjennombruddsalbum.

STRIPPET OG BRILJANT: «Parade»

2. «Parade» (1986)

Fanfavoritten. Knallhard, nedstrippet funk, hemningsløst vakre ballader. «Kiss» og «Girls & Boys» setter ny standard for hva man kan lage hits av. En plate som er sitt eget univers.

3. «Sign O' The Times» (1987)

«Tidenes beste»-listegjengangeren har tapt seg bittelitt med årene, eller snarere blitt tynget av sitt eget formidable rykte, slik det også skjedde med «Sgt. Pepper». Men herregud. Dette er popkunstneren i frenetisk kreativ utfoldelse.

4. «Dirty Mind» (1980)

Prince' tredje album er øyeblikket hvor han for fullt trer inn i rollen som seg selv. Kåt, men kontrollert fyrer han av en halvtimes new wave-inspirert funkfest som signaliserer hans evne til å krysse svart og hvit musikk.

SISTE FRA GULLREKKA: «Lovesexy»

5. «Lovesexy» (1988)

Det siste albumet i storhetstiden, eller det første etter? Undertegnede stemmer for førstnevnte. En ganske snill Prince-plate, men en luksuriøs lytt. «Alphabet St.» en av tidenes frekkeste sommerslagere.

6. «Around The World In A Day» (1985)

Oppfølgeren til «Purple Rain» gjorde det klart at Prince ikke hadde til hensikt å gjenta seg selv. Platens rykte som «psykedelisk» er overdrevet, men eklektisk er den utvilsomt. Inneholder tre av hans nydeligste popperler: «Raspberry Beret», «Paisley Park» og «Pop Life». Og den hjerteskjærende pianoparademarsjen «Condition Of The Heart».

7. «1999» (1982)

Prince' første dobbeltalbum viser hvor utmerket han behersker åttitallets studiotriks. Her tar han fullt eierskap i samtidens og fremtidens lyd. Fremstår i dag som noe av en oppvarmingsøvelse før «Purple Rain». Rekk opp hånden, alle plater som kan hevde det samme.

8. «Diamonds & Pearls» (1991)

Knallsterkt og kommersielt orientert comeback etter et par vinglete år. Nypolert og større lydbilde, hardtpumpende band og et rakrygget «hei!» til nittitallet.

9. «3121» (2006)

«Musicology» fra 2004 ga ham et solid comeback, men denne oppfølgeren er vesentlig bedre. Prince tillater seg å lage et album etter egen, gammel oppskrift, og lykkes. Samtidig nikker han til produsent-disipler som The Neptunes og Timbaland med æren i behold. Hans første nummer én-album i USA siden 1989, og hans siste. Ikke urimelig.

10. «The Black Album» (1987)

Trukket tilbake i siste liten før planlagt utgivelse, angivelig fordi Prince var redd mørke krefter hadde styrt skaperprosessen i for stor grad. Slem funk er det utvilsomt, tidvis litt teit også, men fascinerende og fengende. Utgitt i begrenset opplag i 1994.

11. «Lotusflow3r» (2009)

Låtmaterialet er ikke overvettes minneverdig hele veien her, men dette albumet fremhever melodikeren og gitarvirtuosen Prince på vidunderlig vis. Soft og seigt; temmelig uimotståelig.

12. «The Rainbow Children» (2001)

Platen har tidenes dummeste «fortellerstemme». For øvrig kjent som «den jazzinspirerte Jehovas Vitner-platen». Rart den ikke slo an! Men den er – «fortellerstemmen» unntatt – en tidvis formidabel opplevelse, hjulpet av inspirert, jammete musisering og det faktum at artisten åpenbart legger hjertet i dette.

BEST PÅ TITTELKUTTET: «Controversy»

13. «Controversy» (1981)

Tittelsporet er en gigant. Forøvrig er dette Prince' eneste åttitallsalbum som har fått kjørt seg ganske mye av tidens tann. Frekt og tøft er det like fullt.

14. «Crystal Ball» (1998)

Omdiskutert tre-CD'ers boks med etterlatenskaper fra åtti- og nittitallet. De fleste perlene er fra sistnevnte tiår. Og det er mange av dem. En viktig pekepinn på hva fyren kunne finne for godt å la ligge i «hvelvet» sitt.

15. «Prince» (1979)

Debuten «For You» fra året før var lovende, men også embryonisk. Her viser Prince derimot hva som bor i ham, både i rock- og discolandskapet, men han er fortsatt det ene hakket unna å blomstre som geni.

16. «Emancipation» (1996)

Endelig frigjort fra plateselskapet Warner, som mente han ga ut for mye musikk. Det må selvsagt feires med en trippel-CD på 36 låter og nøyaktig tre timer! Et feilskjær, javisst. Men kokt ned til en 16-spors spilleliste er dette et ypperlig midtnittitalls R&B-verk.

17. «Rave Un2 The Joy Fantastic» (1999)

Stappfull av gjester, og «masterminded» av bransjelegende Clive Davis. Altfor lang, i klassisk CD-æra-stil. Men hopp over de fem første låtene, så har du en brillefin, 11 låter lang Prince-plate i god popform.

SISTE GODE: «Art Official Age»

18. «Art Official Age» (2014)

Mannens siste kritikerroste album er et forsøk på å knytte klassisk Prince med noenlunde samtidige R&B-grep. Et vellykket sådan.

19. «Newpower Soul» (1998)

Utgitt under backingbandet New Power Generations navn, og ufortjent underkjent som følge av dette. Laget under særs krevende omstendigheter - Prince og kona hadde nylig mistet sitt nyfødte barn. Paradoksalt nok er dette likevel en stramt redigert, sjarmerende uhøytidelig festplate.

20. «One Nite Alone» (2002)

Vanskelig å velge den siste av 20 – hva med «Graffiti Bridge», «Batman»-soundtracket, «Love Symbol», «The B-Sides», «The Gold Experience», «The Truth»? Lander likevel på denne, hvor Prince er alene ved pianoet, slik det var meningen han skulle være på det som ikke ble hans siste norgeskonserter. Aldri har så mye musikk funnet veien inn i – og ut av – en så liten kropp. Takk for alt og hvil i fred, verdensmester.

THOMAS TALSETH

* Prince-plater er frustrerende utilgjengelige digitalt; av streamingtjenestene er det kun Tidal som har dem, og mange mangler der også. Men de fleste på denne listen er der; alle unntatt nummer 10, 12, 14, 17 og 19. Platene som er på Tidal er også tilgjengelige hos iTunes og lignende nedlastningstjenester.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder