IMPONERER: Razika gjør sterkt inntrykk gjennom første halvdel av deres andre album. Fra venstre: Maria Råkil, Marie Moe, Embla Karidotter og Marie Amdam. Foto: Hallgeir Vågenes

Albumanmeldelse: Razika - «På vei hjem»

Fenomenale i første omgang.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

ALBUM: POP/ROCK
Razika
«På vei hjem»
(K. Dahl Eftf/Warner)

VG:s terninger viser 4 prikker

Razika har på rekordtid kapret sitt helt eget hjørne i norsk musikk. Der pleier de sine ska-stenkede referanser nennsomt, og peprer sangene med kjærlighet - både musikalsk og lyrisk.

Les også: Razika blir aldri lei av hverandre

«På vei hjem» gjør mye av det en oppfølger til en lovende debut skal gjøre. Arrangementene er frodigere, låtene mer offensive, man kan høre at bandet har spilt mye live siden sist. Særlig har trommeslager Embla Karidotter et fantastisk attakk, men håndteringen av bass- og gitarstrenger er også eksemplarisk. Det låter tøft og liflig om hverandre.

At den demoaktige sjarmen fra forgjengeren «Program 91» har forsvunnet ut bakdøren var i så måte uunngåelig. Debutplaten hadde imidlertid en skjørhet man tar seg i å savne; de dempede øyeblikkene gjør ikke like vondt i hjertet denne gang.

Les også: Anmeldelse av Razika på Hove

Jentenes særbergenske humor er derimot forsterket, i så stor grad at temaene «jenter» og «Bergen» får litt vel mye fokus på seg. Men romantikk håndterer de som ingen andre akkurat nå.

Albumet er fortungt så det holder, de seks første sporene er de klart beste. Disse er på sin side så morsomme, hardtslående og harmonisk velklingende at de forsvarer oppmerksomheten som blir Razika til del.

Mesterverket venter vi på ennå.

BESTE LÅT: «Gang på gang»

THOMAS TALSETH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder