UTLEVERENDE? Tekstene på det nye Beyoncé-albumet tolkes av mange som tegn på trøbbel mellom henne og ektemannen Jay Z. Foto: AFP

Plateanmeldelse: Beyoncé – «Lemonade»

Kan det være at Beyoncé er et menneske som oss andre likevel? Eller spiller hun oss som et piano?

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

ALBUM: SOUL/R&B

Beyoncé

«Lemonade»

(Sony)

4 av 6

«Pappa gjorde meg til en soldat», synger Beyoncé i «Daddy Lessons», det underligste og minst heldige kuttet på «Lemonade».

Det skal være visst. Det har vært vrient å omgå følelsen av at hun er et overmenneske. Til enhver tid i full kontroll, dyktig i alt; en uangripelig dronning, oppflasket for verdensherredøme. Høyt hevet over oss, hennes undersåtter.

Les også: – Prince var våken i over seks strake døgn før han døde

Det har gjort det lett å beundre henne, og litt vanskeligere å føle varme for henne. Sikkert urettferdig. Hun blør nok når hun stikkes, som alle andre. Men slik er det.

Unionen hennes med Jay Z understreket ytterligere auraen av absolutt autoritet.

De to ble popmusikkens definitive maktpar, showbizsvaret på Hillary og Bill Clinton. Man kan bli smålig og muggen av langt mindre.

Singelen «Formation», sluppet i forbindelse med den formidable opptredenen hennes under Super Bowl-sirkuset i februar, tydet på at artisten nå aktet å benytte seg av gudinnestatusen til å kaste lys på svulsten som stadig ikke lar seg operere bort fra det amerikanske samfunnet: Den institusjonaliserte rasismen. «I like my baby heir with baby hair and afros / I like mye negro nose with Jackson Five nostrils».

Låten traff «black lives matter»-tidsånden hardt og presist. Internett eksploderte i «think pieces». Det var all grunn til forvente et helt album om samme tema.

Det er derfor overraskende at to tredjedeler av «Lemonade» handler om noe helt annet. Nemlig ekteskapet hennes, som om skal vi tro denne tilstandsrapporten er i seriøse vansker.

Jay Z har gjort noe dumt, gjentatte ganger, og Bey er ikke blid. De innledende sangene er alle overrumplende hjerteknuste og/eller rasende.

Det føles underlig å få utlevert privatlivet deres så til de grader. Av Beyoncé, hun med maktauraen. Av Beyoncé, som forteller så lite i intervjuer. Av Beyoncé, som ingen trodde at noen ville våge å bedra.

MAKT-EKTEPAR: Beyoncé og Jay Z. Foto: AFP

Etter noen runder tar man seg i å lure på om alt er et avansert spill for galleriet. En kalkulert såpeopera for sosiale medier-tidsalderen, designet for å kontrollere informasjonsstrømmen rundt et av vår tids mest omtalte ekteskap, samtidig som man gir folk noe å skrive ytterligere en drøss «think pieces» om.

Albumet ble, i likhet med forgjengeren «Beyoncé» (2013), lansert via den nå relativt lite overraskende «overraskelsesmetoden», det vil si plutselig og uten forvarsel, og de tolv låtene er nok en gang akkompagnert av et komplett sett musikkvideoer.

Disse målbærer dels den kompromissløse svartheten Beyoncé forkynner, fulle som de er av sørstats- og generasjonsikonografi. De forsterker også kitsch- og såpeaspektene ved de mest private sangene.

Beyoncés fortellerstemme, som resiterer poesien til Warsan Shire, føles oppstyltet og teatral. Og når skurken selv, Jay Z, dukker opp i videoen til «Sandcastles», for å bli «tilgitt» for åpent kamera, er det vanskelig å ikke tenke på dette prosjektet som «Paradise Hotel» for popkulturjålebukker. Og konkludere med at vi lar oss manipulere av en sann mester i faget.

Samtidig er det ingen tvil om at et popalbum i 2016 dreier seg vel så mye om samtalen rundt det, som albumet i seg selv. I så måte er det liten tvil om at «Lemonade» er vellykket.

Musikken? Gjennomgående god – og lite kommersiell. Tiden da Beyoncé hadde hits så store at de la hele verden under seg, kan være over. Det er i alle fall lite trolig at noen av disse sangene vil bli spilt på bryllup i sommer (det hadde da også vært paradoksalt) eller julebord i desember.

Det er relativt lite for radiostasjoner å hente her. Det måtte være den streite pop/soul-låten «All Night», i så fall. Eller den karibiskklingende «Hold Up».

Beyoncé utvider paletten til å inkludere både bluesrock («Don’t Hurt Yourself», som hun synger med nådeløs «hell hath no fury»-kraft, og som gjestes av Jack White) og folk/country (nevnte «Daddy Lessons»).

«Sandcastles» og «Freedom» er gospel, hvorav sistnevnte nyter godt av et karakteristisk intenst gjestevers ved Kendrick Lamar.

For klubbene: «6 Inch», med The Weeknd, som sampler Isaac Hayes på ytterst effektivt vis. «Sorry», som låter lett, men er full av mørk sjalusi. Samt «Formation», som alle kjenner allerede.

«Lemonade» reiser interessante spørsmål om hva som er kunst og hva som er «virkelighet», hva som er dokumentar og hva som er manipulasjon.

Men jeg skulle ønske at den hadde flere enkeltstående sanger som var umulige å motstå. Gudbenådede popstjerner er aldri mer effektive enn når de lager mange og store hits.

BESTE LÅT: «Freedom»

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder