Konsertanmeldelse: Aurora Aksnes

En ypperlig forestilling av både artisten og personen Aurora.

KONSERT: Aurora

STED: Øyafestivalen, Oslo

PUBLIKUM: ca. 10.000

AKTUELT ALBUM: «All My Demons Greeting Me As A Friend»

Ut fra tradisjonelle bransjekrav til albumslipp og slikt har ikke Aurora Aksnes' karriere startet før i år.

Like fullt er det allerede to år siden hun sjokkerte – blant annet undertegnede – på Bylarm og samme år havnet på Øyafestivalens nest største scene.

Les også: Aurora om kjærligheten

Den bekreftet at hun ikke bare var et tilfeldig blaff, men var også en forestilling som viste at hun hadde mye å jobbe med.

Dét har hun gjort. Denne anmelder har ikke sett henne live siden albumslippet, og den mest tydelige overgangen er måten hun har fjernet seg fra albumets streamingtilpassede låtoppbygging.

Platen har et sterkt og kraftfullt anslag, men hysjer seg selv mer og mer helt til «Black Water Lillies» avrunder det hele.

Auroras video: – Får helt vondt i hjertet av å se på

Live snur 20-åringen dette fullstendig på hodet. Aurora og bandet starter i stedet med samme vâre og fine låt. Settet bygges så stemningsstyrkende opp og kulminerer til slutt i «Conqueror» (den hvor Aksnes omtrent danset Jimmy Fallon av scenen).

Og herfra må vi skille mellom artisten og personen Aurora.

Artisten Aurora har gått fra å bare leve seg inn i låtene, til å bli sangene sine.

For hver eneste låt forsvinner hun mer og mer inn i seg selv, gjør disse fremdeles underlige og like fascinerende dansebevegelsene sine, som hun er i en slags transe.

Så du denne? Auroras søstre fikser på utseendet hennes

Mellom hver låt virker det som om hun våkner opp, og blir personen Aurora Aksnes. Hun er knisete, keitete, sjenert og fremdeles like overrasket over at noen er interessert i det hun gjør: «Takk for at alle kom. Det hadde vært kjipt om ... ingen gjorde det.»

Enkelte mumlende hoder vil kalle det kokettering, men det fremstår ikke slik.

Artisten synger låtene bedre live. Mye bedre. Spesielt EP-låtene «Little Boxes» og «Little Boy In The Grass» er sterkere og tydeligere.

«Murder Song» og «Running With The Wolves» løftes, med sine dramatiske, angstropende vokale mellomspill, til å bli noe ganske annet enn sine innspilte originaler.

Personen har pussige små mellomstikk om at hun nettopp har oppdaget at morgengugg i øynene egentlig er urin («Er ikke det kult – altså at vi tisser ut av øynene»?).

Og et annet der hun viser fram det smått groende armhulehåret sitt. «Eg har spart håret under armene i to uker nå. Er det en kameramann her? Se! Er det ikke fint?».

For uavhengig av om hun er artist eller person: Aurora Aksnes er mest av alt et naturbarn. Med like mye trykk på begge ordene.

TOR MARTIN BØE