DATERT: Øyafestivalen fikk et variabelt gufs fra nittitallet med Massive Attack i går kveld. Foto: Torstein Bøe NTB scanpix

Konsertanmeldelse: Massive Attack

Passende for heisen som tar deg til helvete

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Konsert: Massive Attack

Sted: Amfiet, Øyafestivalen

Publikum: cirka 10 000

Aktuell plate: «Ritual Spirit EP»

VG:s terninger viser 3 prikker

Om Øyafestivalen 2016 var en film, hadde «Hjelp, det har vært en eksplosjon i tidsmaskinfabrikken!» vært tittelen. Hvilket bringer oss til årets første headliner.

Konserten er over, og på vei ut av Tøyenparken overhører jeg en en ung dame si «jeg kjente ikke mange av låtene, men den fra TV-reklamen var fin». Massive Attack anno 2016 oppsummert.

Men gründerne av trip hop, nittallets mest nittitallete sjanger, har satt dypere spor enn så - og ikke bare i kafétapetene.

Massive Attacks dystre downtempo inspirerte ikoner som Björk og Madonna, men også det meste mellom Sugababes og Burial. Spesielt takknemlig er jeg for en av historiens vakreste låter, mesterverket «Unfinished Sympathy» fra 1991.

LES OGSÅ: Lysende Brun på Øya

Men første halvdel av konserten i Tøyenparken er en påminnelse om hvorfor deres Bristol-sound ikke overlevde Y2k og ble redusert til bakgrunnslyd for kåte vampyrer og hackere i mørke kjellere.

Det er mer goth enn trip hop når Massive Attack leker rock-band. De går først ut med «United Snakes», en forhåpentligvis intensjonell parodi på liksompolitisk elektronika. To trommiser, samt en overivrig Angelo Bruschini på gitar, ligger under Robert Del Najas vocoder-messing på denne under gjennomsnittlige åpneren.

Det hjelper å se veteranen Horace Andy vandre ut på scenen til «Hymn of the Big Wheel», men gleden stopper ved synet. Jamaikaneren bryter ikke gjennom låtenes ensformige mønstre før en time senere.

Monotoni på sitt beste fremkaller en form for hypnose, men i Massive Attacks tilfelle blir Tøyenparken overfalt av kjedsomheten. Verken «Risingson» eller «Ritual Spirit» spiller på sterke følelser, på tross av rå falsett-innsats fra Azekel på sistnevnte.

LES: Ypperlig Aurora på Øya

Mellom låtene kan hører man basslinjene fra Kaytranadas DJ-sett i Sirkus-teltet, og følelsen av at jeg valgte feil konsert å avslutte Øyas første dag med blir påfallende.

Men så skjer det noe!

De skotske rapperne fra Young Fathers hopper fram og scenen våkner. Trioens energi er enorm, og med det midtøstlige groovet i «Old Rock n Roll» (som slekter til Bollywood-samplingen i «Karmacoma») hører man for første gang hvordan Massive Attacks arv passer i nuet.

De unge fedrene tar fakkelen fra Bristol-veteranene og tramper på den i takt med «Shame», en praktfull poplåt maskert som grumsete dansepunk i beste LCD Soundsystem-ånd.

Energien varer gjennom det primalt rytmiske Massive Attack-samarbeidet «Voodoo In My Blood».

Den sensuelle basslinja fra «Angel» fremkaller unison ooooh-ing fra publikum. «Endelig en kjent låt!» hører jeg fra siden. Reklamelåta, ja. Og her er Horace Andy i sitt ess, med kvalifisert hypnose fra restene av the Wild Bunch. Teksturen sitter som et skudd.

Men gjennom de daterte «Inertia Creeps» og «Take It There» blir Massive Attack en kjedelig anakronisme igjen. Det er mørkt og repetitivt. Passende for heisen som tar deg ned til helvete.

Deborah Miller gjør dog en god jobb som Shara Nelson-erstatter på «Safe From Harm», kveldens nest siste låt og et av få skikkelige trip hop-øyeblikk. Miller sliter litt med å rettferdiggjøre «Unfinished Sympathy» - men det er umulig å ikke bli rørt av de gigantiske strykerne i kombinasjon av støvete breaks og 808-trommer.

Årets første Øya-avslutter var en påminner om fortidens storhet, og en større framtid blant TV-klipperens favoritter.

SANDEEP SINGH

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder