ÅRETS DELTAGERE: Foran, fra venstre: Gaute Ormåsen, Didrik Solli-Tangen og Aleksander Walman. Bak, fra venstre: Benedicte Adrian, Adam Douglas, Ida Marie Børli Sivertsen, Erlend Bratland, Makeda Dyhre og Lisa Børud. Foto: THERESE ALICE SANNE

VG anmeldte «Stjernekamp» låt for låt: Stadionrock-aften

Deltagerne sang. VG trillet terning. Luftgitar måtte TV-seerne sørge for selv.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Høstens første episode av NRKs populære «Stjernekamp»-konkurranse gikk av stabelen lørdag kveld.

Fikk slakt: Her svarer Benedicte Adrian på kritikken

Kveldens tema var «stadionrock», med låter av U2, AC/DC, The Killers, Queen, Scorpions, Whitesnake, Journey, Alice Cooper og The Guess Who.

Les også: Astrid Smeplass og «Stjernekamp»-deltager bor sammen

VGs musikkanmelder Tor Martin Bøe vurderte opptredenene fortløpende.

Sjekk: Gikk ned 20 kilo etter «Hver gang vi møtes»

Didrik Solli-Tangen. Foto: NRK

Didrik Solli-Tangen (30): «Where The Streets Have No Name» (U2)

VG:s terninger viser 4 prikker

Følelsestung frihetsrock som virkelig dyttet U2 over til sin stadionkarriere for 30 år siden. Den har fremdeles en tendens til å dukke opp i joggelister hos strømmetjenester – muligens på grunn av «I wanna run, I want to hide». Didrik Solli-Tangen har ikke på løpesko, men hvite, avslappende sneakers. Slik er også tolkningen hans: Rolig og riktig, men noe avslappet og manglende intenst i selve gjennomføringen. Det virker som om ingenting står på spill. Og det skal det jo helst gjøre i stadiondimensjonen.

Fått med deg? Didrik Solli-Tangen ble pappa

Hilde Lyrån: Foto: NRK

Hilde Lyrån (54): «Rock You Like A Hurricane» (Scorpions)

VG:s terninger viser 2 prikker

Glem Texas' utfordringer. Tyskernes største hit handler om noe helt annet enn kraftig vind og intenst lavtrykk. Dette er en av låtene der «rock» helt utilslørt skal rime på et annet og, vel, mindre familievennlig ord. Teksten er proppfull av slike friske språklige bilder, og riffet er vel så bejaende ensporet. Her kan man selvsagt lure på om det er Lryåns «Mot i brøstet»-karakter, «Hilde», som synger. I alle fall bommer hun på omtrent hver eneste tone. Skuespillerevnene er det ingenting å si på, men denne tilnærmingen til tysk hardrock er uvær i ordets verste forstand.

TV-stjernen: Gikk ned 16 kilo på tre måneder

Adam Douglas. Foto: NRK

Adam Douglas (36): «Here I Go Again» (Whitesnake)

VG:s terninger viser 4 prikker

Allerede på tredje låt fra åttitallet (og andre fra 1987) her. Den innflyttede amerikaneren kanaliserer sin indre David Coverdale så godt at man nesten lurer på hvor alt håret hans er. Visuelt er det helt feil at en mann med en sånn snill hatt skal levere slik puddelvokal. Han klarer til og med et helt, høyt, nydelig vilt skrik mot slutten der. Scenemessig er det mer lokal klubb enn fotballstadion. Men ellers: Gjerne mer av dette.

Lisa Børud. Foto: NRK

Lisa Børud (21): «Don't Stop Believin'» (Journey)

VG:s terninger viser 5 prikker

Lite låter så stadion som Journeys «anthem». 1981-hiten ble udødeliggjort i 2007 gjennom «Sopranos»-avslutningen, men er fremdeles like stor hos ungdommen. (Sist hørt på Kygos sett under Stavernfestivalen.) Bevist her ved at kveldens yngste deltaker har valgt nettopp denne uortodokst oppbygde sangen, som sparer refrenget heeelt til slutt. Børud synger den mye bedre enn originalen. Hun legger seg egentlig opp mot «Glee»-versjonen. Ekstremt amerikansk, på alle de riktige måtene. Og her skal man jo for det meste bare stå stille, løfte armene – og beholde troen.

Eerlend Bratland. Foto: NRK

Erlend Bratland (25): «Poison» (Alice Cooper)

VG:s terninger viser 3 prikker

Alice Coopers åttitallsgift er representativ for sitt tiår (vi er for øvrig oppe i fem låter fra åttitallet nå – dette burde kanskje heller kalles åttitallskvelden?) Men det er Cooper som gjør den storslagen i original tapning. Bratland er litt som i refrenget: «I want it too much». Inderligheten ligger i fremføringen, som er dramatisk – men han holder samtidig for mye igjen, og klarer ikke å trenge gjennom i lydbildet. Resultatet er for musikalglatt og omtrent like giftig som en stålorm.

Erlend Bratland: – Har aldri fått forklart godt nok hva som skjedde

Ida Maria. Foto: NRK

Ida Maria (32): «American Woman» (The Guess Who)

VG:s terninger viser 3 prikker

Endelig ute av åttitallet. Lenny Kravitz har riktignok ikke orginalen, selv om mange tror det. Teksten er betraktelig mer politisk enn Kravitz' mer seksualiserte «Austin Powers»-versjon. Det er den Ida Maria forholder seg til, så dette skal være stort og brannfarlig. Hun legger seg på en hesere versjon i skjæringspunktet mellom Joan Jett og Cher. God og tøffstygg rasp i stemmen. Gøy, men dette er en så tungdreven låt at den trenger mer enn bare et flammende Ida Maria-show.

Les også: Ida Maria har gått ned 20 kilo etter «Hver gang vi møtes

Gaute Ormåsen. Foto: NRK

Gaute Ormåsen (34): «Too Much Love Will Kill You» (Queen)

VG:s terninger viser 2 prikker

Nå snakker vi i alle fall et relativt originalt låtvalg. Denne balladen kan sikkert få mobillommelykter til å svaie i takt både her og der – selv om den aldri har blitt spilt fra noe stadion i sin originale form. Vokalen er en kraftprøve som krever mye trøkk. Det er ikke Ormåsen i nærheten av å ha før pausen på slutten. Frem til da leverer han Queen-låten slapt og koselig med for mye halvsurt driv i refrenget. «Heading for disaster» er en linje der. Så ille er det ikke, men ikke så langt fra heller.

Husker du? Gaute Ormåsen blir pappa

Makeda. Foto: NRK

Makeda (24): «Back In Black» (AC/DC)

VG:s terninger viser 5 prikker

Her skulle man tro at AC/DC-riffet krevde grovkornet sandpapir mot stemmebåndene for å klinge riktig. Årets andre relativt ukjente deltaker er ikke i nærheten av å låte slik. Det betyr ikke at resultatet er som da Celine Dion ødela «You Shook Me All Night Long» i Las Vegas. Snarere tvertimot. Makedas attityde gjør hele «Back in Black» enda mer stadionvoldsom. Litt snilt i starten, men etter hvert en ekstremt rytmisk tøff og på alle måter vellykket tilnærming til en låt man trodde var ferdigmeislet i stein for lenge siden.

VG+: Vil være et kroppsbilde for unge

Aleksander Walmann. Foto: NRK

Aleksander Walmann (31): «Human» (The Killers)

VG:s terninger viser 3 prikker

Oi, nå er vi nesten i nåtiden. «Human» (2008) er mer New Order og Pet Shop Boys enn Bruce Springsteen. Helt riktig at en tidligere snowboardstjerne skal ha denne – en sak som, om man myser nok med ørene, kan minne om «Grab The Moment». Han synger rent og pent, men klarer ikke å fjerne følelsen av at dette er et pausenummer. Tolkningen er noe seig og nesten for nærfilosoferende rundt sin egen problemstilling: Menneske eller danser? Her er det i alle fall absolutt ingenting av sistnevnte, og ganske lite av det første også.

Lest denne? – Levde på ris og grillkrydder

Benedicte Adrian. Foto: NRK

Benedicte Adrian (53): «Pride (In the name of love)» (U2)

VG:s terninger viser 1 prikker

Kveldens andre U2-låt, originalt nok. Vågalt uansett; her er det så mye som står på spill både i vers og refreng at man på forhånd skulle tro man måtte være på grensen til stormannsgal – eller Benedicte Adrian – for å kunne gjennomføre det. I etterkant viser det seg at det ikke hjelper å være Adrian heller. Hun går rett i operafella og kjører opp en spinnvill vibrato på refrenget. I sannsynligvis den verste versjonen jeg har hørt av denne låten noensinne. Dette var virkelig, virkelig, virkelig forferdelig. Grøss.

Tilbakeblikk: Benedicte Adrian skilles fra mannen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder