Nils Petter Molvær: «Baboon Moon»
Nils Petter Molvær: «Baboon Moon»
(Sula / Sony Music)
Endrer mannskap og fornyer seg selv.
Det er en mørkere og tyngre Nils Petter Molvær som møter oss på «Baboon Moon». Trompetspillet er for så vidt umiskjennelig molværsk - syngende, hviskende, med utprøvende, men høyst tilstedeværende statements.
Rammen rundt er merkbart forandret. Dette skyldes ikke minst en betydelig mannskapsendring.
Bandet er strippet ned til trioformat, med gitaristen Stian Westerhus, en av Europas mest kreative impromusikere, og Madrugadas Erland Dahlen tungt og tydelig bak trommene.
Trioen låter svært som bare det, med et kollektivt, tidvis massivt uttrykk. Komposisjonene virker kollektivt improviserte, med få gjenkjennelige låtstrukturer.
Det er også mindre av de danseappellerende groovene. Snarere former trioen lydlandskaper, der kontraster, rike klangvariasjoner, melodiske og rytmiske fragmenter samt veksling mellom ulike lydrom utgjør de kompositoriske byggesteinene.
På sitt tyngste låter trioen i «Recoil», en drivende rockelåt der Molvær henter frem sittt mest desperate uttrykk. I den helt andre enden av skalaen er en kjølig, langstrakt «Prince of Calm», mens «Blue Fandango» har et ettertenksomt preg, forsterket av en sårt syngende sag.
Om «Baboon Moon» ikke virker like radikalt nyskapende som «Khmer», har Molvær også denne gangen klart å fornye seg med et uttrykk som vil gi ringvirkninger.
BESTE LÅT: «Recoil»
CARL PETTER OPSAHL
