OVERBEVISENDE BRA: VGs anmelder gir Phil Collins terningkast 4. Foto: Eirik Brekke, Bergens Tidende

Konsertanmeldelse Phil Collins: Chill Collins

Phil Collins demonstrerer et avslappet forhold til det meste. Også hvor mye han skal synge selv.

4 av 6

KONSERT: Phil Collins
Koengen, Bergen
Publikum: ca. 16500

Se på han nå da. Mot alle odds. Med stokk og briller. I joggedress, med et både forsiktig og smart forsoffent smil. Åttitallets svar på Ed Sheeran, med unntak av at Sheeran ikke spiller i et band samtidig. Og bare én av tre som har solgt over 100 millioner plater både som soloartist og bandmedlem. I seg selv så imponerende at vi burde holder jevnt kjeft alle sammen.

«I think «Bergen» is the only Norwegian word I know», åpner han, garantert godt opplest på hvor han befinner seg. «Maybe «takk».»

Og så plankekjører han «Against All Odds».

I den forstand at plankekjøring betyr at det er overraskende og overbevisende bra til å være en kar så langt oppe i årene. Og enda bedre av en kar som sitter og synger. Sjelden har vel noen sunget like bra sittende. Og i alle fall ikke med like mye energi. (Ja, Elton John, som var i Bergen for en liten uke siden, sitter for det meste han også. Og han var minst like dårlig til beins som Collins.)

les også

Låtanmeldelse: Ed Sheeran og Justin Bieber «I Dont’t Care»: Sheeran, Bieber ... og chill

Det klarer seg godt gjennom den fremdeles radioklebrige «Another Day in Paradise». Før bandet tar over lydbildet i «Hang in Long Enough» og en litt traust «Don’t Lose My Number». Det fungerer ganske greit i et lite Genesis-tospann som ender i at Mike Rutherford (som varmet opp med bandet sitt Mike & The Mechanics) gjør en bonusopptreden på den 1978-søte «Follow You, Follow Me». Han sitter han også, mens stemmen til Collins blir passe veik og forsvinner i miksen. Eller så er det Collins som lar den forsvinne.

Dette skal vise seg å være hans store styrke i dette to timer lange settet. Mikrofonteknikken (og muligens et særdeles godt vennskap med lydmannen) gjør at han lenge vet nøyaktig når han skal holde seg rolig. En teknikk som fungerer godt fram til noe så Phil Collins-korrekt som et trommesoloinnslag, der det først er litt artig å se supertrommisfar beundre sønn (18) i trommekonkurranse med perkusjonist Richie Garcia. Som så blir hakket langdrygt over nærmere ti minutter, der far blir med på slutten.

les også

Konsertanmeldelse Elton John: Heltent John – til slutt

Når dette går over i «Something Happened on the Way to Heaven», er det som om både vokal og energi har gått fått seg en smell. Låten virker å gå seinere. Collins sliter med å treffe tonene. Det ille er at det kan virke som om han er klar over det selv.

Det redder seg inn i en overordentlig jovial framføring av «You Know What I mean», der sønn (18) viser seg å være en vel så dyktig pianist, og far (68) introduserer låten som den ene låten sønnen likte av alle sangene hans. Morsomt.

Luft-trommenes mor, «In the Air Tonight» får Collins til å reise seg opp. Noe som gjør at man for aller første gang noensinne kan bruke ordet «maktdemonstrasjon» riktig om noe som skjer på en konsert. Han står gjennom hele denne ultimate Phil Collins-låten. Oh Lord.

les også

a-ha på Spotify: «Take On Me» mest spilt fra året den kom ut

Derfra og ut er det mye vokalt rot. Koristene får lov til å hjelpe til på «Easy Lover» og «Susstudio». De burde ha hjulpet til på «Invisible Touch», for der sklir hovedpersonen til tider ut som en halvkvelt kråke.

Og ekstranummeret «Take Me Home» fungerer primært fordi de ekstremt dyktige firspannet av et kor kan ta nesten alle de vanskelige tonene. Når det er sagt: Phil Collins skjønner sine begrensninger. Han vet, med noen uheldige unntak, når han skal synge og når han skal klappe igjen.

Ingen skal si at til og med han ikke blir klokere med alderen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder