VETERAN: Morrissey, her på scenen i Mexico City i fjor. Foto: CLAUDIO CRUZ / AFP

Plateanmeldelse: Morrissey – «California Son»: Går i barndommen

Ikke alt var bedre før. Men Morrissey? Definitivt

2 av 6

(BMG/Warner)

Det fortoner seg ikke direkte enkelt å være fan av Stephen Patrick Morrissey, en artist som først og fremst har brukt sine snaut 40 år i offentligheten på å gjøre to ting: Perfeksjonere outsider-posituren som definerte åttitallets alternative pop, og sjokkere etter beste evne.

Å være en outsider kan bety mange ting. Morrisseys romantiske anti-alt-holdning på 80-tallet – med slagside mot kongefamilien, Thatcher, dyreetere og lykkelige parforhold – resulterte i et knippe uforglemmelige sanger. Det er all idiotien han har harket opp i ettertid, fra bagatellisering av Utøya til reinspikka rasisme, som er vanskelig å svelge.

En ny barriere ble likevel brutt da han nylig spilte på et amerikansk talkshow med en nål til støtte for det høyreekstreme partiet For Britain festet i dressjakka. Eksilbriten mangler nå selv den løseste tilknytning til det engelske samfunnet – han bor i Los Angeles og på kontinentet – men holder seg ikke for god til å rulle rundt i Brexit-møkka av den grunn.

les også

Morrissey-leiren slår tilbake etter påstander om brutalt angrep på scenen

At mannen i løpet av tiden med The Smiths og i sin tidlige solokarriere – og også senere, om enn sporadisk – ofte har vist seg kapabel til lyrisk og musikalsk genialitet, gjør ikke saken mindre komplisert.

Men det begynner å bli en stund siden de gode tidene. «California Son», hans tolvte og hittil svakeste soloalbum, er en samling coverlåter fra 60- og 70-tallet, med vekt på det førstnevnte, og mer spesifikt amerikansk folk – Bob Dylan, Melanie, Buffy Sainte-Marie, Tim Hardin og Phil Ochs figurerer alle her.

Om ideen er svak, er gjennomføringen direkte elendig. Det finnes ingen tilløp til nødvendighet eller nerve blant disse tolv tolkningene – ingen vilje eller visjon. De finnes, og det er det. Folk fra Green Day, Grizzly Bear og Broken Social Scene bidrar av uklare grunner på platen, uten å kunne redde noe som helst.

les også

Morrissey fortsatt skarp i kantene

Pluss content

En praktlåt som Joni Mitchells «Don’t Interrupt The Sorrow» ender opp som et salig kaos i Morrisseys klossete hender, mens versjonen av Dylans «Only a Pawn in Their Game» høres ut som en vits der punchlinen for lengst har gått i glemmeboken. Åpningssporet «Morning Starship», opprinnelig av den underkjente proto-glamartisten Jobriath, er albumets mest elegante øyeblikk, uten at det sier stort.

les også

Morrisseys mest kjente dyrevernlåt er ute i spillversjon

Samfunnsdebattanten Morrissey burde snarest stille seg foran et speil, senke blikket beskjemmet og klappe igjen på ubestemt tid. Artisten Morrissey er det fortsatt håp for. Men «California Son» er ikke et steg i riktig retning for en karriere som desperat trenger et.

BESTE LÅT: «Morning Starship»

MARIUS ASP

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder