Musikkanmeldelse: Ariana Grande - «thank you, next»: Grande-iøst

Den perfekte stjernen for 2019.

Ariana Grande er ikke en artist. Hun er et nyhetsagn, en folkeforener og et meme. Flere memes. Det kan vi komme tilbake til.

For i etterkant av tragedien i Manchester 22. mai 2017 har artisten steget opp til et oppmerksomhetsnivå, som gjør amerikaneren til de forrige 18 månedene og minst de neste 36 månedenes største stjerne.

Sannsynligvis enda lenger.

Selvsagt er det flere ting enn den grusomme selvmordsbombingen som spiller inn her: Overdosedødsfallet til eksen Mac Miller, oppmerksomheten rundt tittelåten - som til og med fikk Sondre Lerche til å legge ut en omsorgsfull tolkning. Tatoveringen som viste seg å være like lite gjennomtenkt som en gjennomsnittlig nordmanns impulsive kroppsutsmykning på en fuktig ferie.

Men også at Billboard kåret henne til «Woman of the year» i fjor. At hun har noen voldsomme strømmetall. At hun trekker seg fra Grammy-utdelingen, fordi hun ikke får bestemme selv. Og at hun ikke nødvendigvis prøver å være grei hele tiden.

Summen av alle disse oppturende og nedturene kunne knukket og knust de mest robuste blant oss.

I stedet løfter 25-åringen det opp til nivået som «thank u, next» strekker seg mot. Det er et overraskende gjennomtenkt og konsistent album. Selv med sju produsenter på krediteringslisten.

Knappe fem måneder etter «Sweetener» er Grande i utgivelsestempo på høyde med de største. (For eksempel er det knappe åtte måneder mellom Beatles sine «Rubber Soul» og «Revolver», uten sammenligning for øvrig.) Et mørkere album, ikke bare i hårfargen på omslaget, men tematisk mer dramatisk - og sannsynligvis personlig. Som på ingen måte bærer preg av å være restmateriell fra «Sweetener».

Millers ånd er nok for eksempel mer til stede enn man vil innrømme, kanskje spesielt på «Ghostin», og ikke bare fordi produksjonen mer enn minner om Mac MIllers «2009». Grande sin musikalfortid skinner muligens gjennom på den Sound of Music-kopierende «7 rings». «Fake Smile» sampler Wendy Rene sin «After Laughter (Comes Tears)» som er samplet av alt fra Wu-Tang Clan til Alicia Keys. Men Grande gjør den til sin egen i teksten om sosial angst. Hun krangler for å få «Make-up Sex» («make up»), og er mye mindre fintfølende enn Robyn i «Break Up With Your Girlfriend, I’m Bored».

Mykt og gjennomtenkt, uten å helt stikke seg fram på noen annen måte enn som smidige ballader som går over i bøyelig og tøyelig R&B. Noen av låtene blir litt for tøyelige, i den forstand at de umerkelige glir over i hverandre, som en lang og eksklusiv spilleliste som føles kortere enn 41 minutter. Likever bærer på ingen måte preg av å være restmateriell fra «Sweetener».

Hun trenger ikke engang gjesterappere, siden hun spytter ordene vel så mektig som hun lett når de aller høyeste tonene.

Det eneste virkelig irriterende med «thank u, next» er den enerverende idéen om skrive alt, albumtitler og låter med små bokstaver. Det er ingen grunn til å bruke små bokstaver her.

BESTE LÅT: «Fake Smile»