Musikkanmeldelse: Emilie Nicolas – «Tranquille Emile»: Stille i stormen

Det bobler viltert under overflaten i Emilie Nicolas’ kontrollerte univers.

Emilie Nicolas
«Tranquille Emile»

(Warner Music)

ALBUM: POP

Det finnes ting som er mye viktigere enn musikk. Å overleve, for eksempel.

Fire år etter den lovende, men lett uforløste debuten «Like I’m A Warrior» er Emilie Nicolas tilbake. Til tross for at hun nødvendigvis må ha brukt mye av tiden på å hanskes med en såpass grufull diagnose som hjernesvulst, er det få spor av resignasjon å finne på denne oppfølgeren. Tvert imot.

Der britiske James Blake hang som en lett molefonken ledestjerne over store deler av debutalbumet, er det en annen innovatør som har pløyd den stilistiske grunnen for «Tranquille Emile» – Frank Ocean, mannen som nærmest egenhendig knadde sjelen og nerven tilbake i r&b-sjangeren.

Åpningssporet og førstesingelen «Higher Love» er både et ypperlig eksempel og en utmerket låt – en gospelhymne i lommeformat som henter næring fra både verdslige og himmelske sfærer.

«Wild One» kombinerer sakralt tonespråk med befriende aggressiv seksualitet, mens den Prince-kyssede avslutningslåten «Feel Fine» – like deler sart og direkte – vinner stort på at et enormt kor sniker seg inn bakveien i et nært og rikt lydbilde.

Men litt for mange av disse elleve låtene lener seg mot den samme melodiske oppbygningen, i den grad at de blir vanskelige å skille fra hverandre – selv etter gjentatte nærlyttinger.

Og om det er innafor å synge «you put grills in my head», slik Nicolas vitterlig gjør på den faretruende «Higher Love»-klingende «Future», er et spørsmål jeg herved overlater til landets engelsklærere.

BESTE LÅT: «Higher Love»