Konsertanmeldelse Sigrid: Uforglemmelig

Norges beste artist akkurat nå, gjør verdens beste konsert akkurat nå.

Sigrid

Et helt annet sted

Live fra Oslo Konserthus

https://vierlive.no

En liten digresjon først. Om vi ikke hadde holdt på med det vi har holdt på med i en måned, hadde det nesten hundre og åtti prosent sikkert vært årets Spellemann som nå spilte live på internett 1. påskedag 2020. Men siden Spellemannsprisutdelingen er utsatt på ubestemt tid, lar vi den henge.

Når det er sagt, om det ikke var fordi vi har denne tilstanden, hadde jo aldri dette skjedd.

Hva er så dette?

Det er noe helt fantastisk og uforglemmelig. Det åpner med at Sigrid sitter og leser og svarer i chatten på vierlive.no. I seg selv en nydelig overgang til en avslappet og nedpå gitardreven versjon av «Level Up». Der refrenget «…‘cause when we get through the struggle / that’s when we level up» vel sjelden har passet bedre.

«Basic» gjøres like, eh, basic. Ingen elektronikk. Ingen synth. Fremdeles i et rom som virker mer som backstagen til noe. Håndholdt kamera. Litt mørkt. Tre personer.

Hun nynner lett mellom låtene. Drikker litt vann. Svarer mer på chatten. 

Lyset er litt mye indiefilm, før kamera følger henne gjennom en trappegang til en ny scene. Regissør Emilie Norenberg har gjort belysningsvalgene enkle med antikke bordlamper og sterke lamper i taket. Det er kler låtenes nye innpakning. Det kler Sigrid. Her er det riktignok synther, men opplegget framstår fremdeles lavmælt. «Sucker Punch» får være enda mer nedpå. Det er så man lurer på hva Sigrid har i hvilepuls. På «Sight of you» sitter hun flatt ut på gulvet, uten at det gjør noe med kraften i stemmen.

«Greit, det trommestoppet er greit i dag. Det her e' så sykt rart». Ler mer. Nynner. Heller vann. «Du kan bare begynne, Sondre». Hele bandet setter seg på setene og gjør «Plot Switch» til noe helt annet.

«Don’t Kill My Vibe» gjøres tettere på originalen. Men Sigrid sitter og synger denne også, før hun laffer opp på scenen til det andre refrenget. Der framstår hun som verdens beste bandleder, i en blanding av improvisasjon, latter og uforglemmelige arrangementer. Selv når hun gjør «Dynamite» alene på flygel. Men den gleden de viser i låtene, mellom låtene. Nærheten man får på bandet, artisten og framføringen. Det er ekstremt sterkt. Og samtidig så nært.

Låtene slutter gjerne i latter. «Den burde vi spille sånn igjen», sier Sigrid.

Klapping på flygelet. Mer latter. Vandring på scenen. Nynning.

Kamera snur mot Sigrid: «Hei, har egentlig ikke introdusert meg sjøl eller bandet… jeg skifter til engelsk…» «I miss performing»

«Mine right now» gjøres minst akustisk av alt, mens Sigrid forsvinner litt for mye i mørket. Virker nesten som om strømmen har gått. 

«Strangers» får på noe av lyset. «Don’t feel like crying» er like eksplosiv som alltid. Mens den nyeste utgivelsen, «Home to you» igjen tas bare med flygelet. Og så ser hun rundt seg. «Det var gøy. Det gikk altfor fort.» De nøler litt. Er det over? 

Ja. Og det gjør ingenting.

I utgangspunktet skulle streamingkonserter fjerne litt av savnet av å være tilstede i en konsertsal, og oppleve levende musikk.

Hvis streamingkonserter fortsetter på dette himmelhøye nivået , vet jeg ikke om vi egentlig vil gå ut for å gå på konsert igjen.