GLØDER: brenn. Her ved Edvard Smith i spissen.

GLØDER: brenn. Her ved Edvard Smith i spissen. Foto: Johannes Granseth/Øyafestivalen

Konsertanmeldelse: brenn., Øyafestivalen: Hysterisk morsom idiotrock

Jeg har sett norsk rocks fremtid. Den står i flammer.

VG:s terninger viser 5 prikker

Akkurat idét man igjen skulle trekke ut snora, støpselet og skru av lyset for rocken som ungdomsuttrykk, har en ny entusiasme vokst fram. I en ung artistflora, bestående av blant annet Tøfl og Pikekyss er det derimot ett band som skinner kraftigere enn de andre.

Duoen brenn. (ja, de har liten forbokstav og punktum) har begeistret på årets Roskilde og etterpå turnert det som finnes av nasjonale sommerscener. Før de nå har havnet på en tidlig konsertspot på Øyafestivalen.

Skammelig tidlig.

Samtidig, ganske så perfekt: Disse knappe førti minuttene er det sparket man trenger for å huske at det tross alt er musikk man er her for. Og at musikk både kan være bråkete, underholdende og fantastisk morsomt på samme tid.

Raga i pastell

Bandeierne Rémy Malchère og Edvard Smith lyver på seg at de er fra Lillehammer, lager musikkvideoer som handler mest om dramatisering av egenopplevde pinligheter, og anbefaler både Murakami og Harstad i intervjuer. Hva som er sant er ikke så viktig.

Det viktige er at de er som et infernalsk pastellkledd Raga Rockers med mer ropevokal og akkurat passe bråkete lyd. Bandet er bygget ut til en kvintett, men det er Malchère og Smith som trekker dette opp til noe hysterisk gøyalt.

Ikke minst mellom låtene. Mellomsnakket her kunne vært et show alene. Knusktørr humor der hovedpersonene slentrediskuterer som om de egentlig spilte inn en podkast. Eller roper ut nydelige spørsmål til publikum som «Er det noen her som har bestått videregående? Jeg og». «Husker dere første gang dere var fulle? Jeg og. Denne låten handler om første gangen jeg var full». Og så spiller de «Lillestrøm».

«Å fy faen!»

Musikalsk høres de til tider ut som de ramler taktfast ned en svingtrapp. Dessuten mangler de virkelige store låtene det ikke går sytten av på dusinet i en hvilken som helst bråkete streamingliste.

Likevel gjennomfører brenn. med en stil, fasong og evne som har vært mer tilstede i andre populære sjangre de siste årene. En meta-tilnærming man muligens må helt tilbake til Gartnerlosjen for å finne i norsk musikk. Selv når de snoker inn et plutselig nikk til Guns N’ Roses’ «Sweet Child O’ Mine» i «Picasso», eller like plutselig bryter ut i en cover av kveldens headliner The Cures «Boys Don’t Cry» blir det ikke teit, bare helt på riktig side av tåpelig.

På samme vis som når de midt i en låt roper: «Nå skal vi gjøre noe faren min ikke liker. Vi skal banne i kor». Fulgt opp av et taktfast «Å fy faen! Å fy faen!».

Mer presist kan det nesten ikke sies.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder