Konsertanmeldelse: Sigrid, Øyafestivalen – låt for låt

En av Norges største popstjerner internasjonalt stod på hovedscenen i Tøyenparken tidlig torsdag kveld. VG anmeldte sangene fortløpende.

«Sucker Punch»

VG:s terninger viser 5 prikker

En buldrende gitardroneåpning leder til superhiten som ikke ble en superhit. «Sucker Punch» åpner et låtsett Sigrid etterhvert må kjenne sånn omtrent utenat og tilbake. Akkurat det vennlige mageslaget som trengs for å få dette avgårde. Hun sprinter faktisk inn på scenen. Litt slapp lyd. Veldig mye publikum.

«In Vain»

VG:s terninger viser 4 prikker

«Så sjukt stas å være her i kveld». Sigrid har allerede kastet jakken. For de som liker CD og vil følge konserten hjemmefra (gjør-det-selv-Sigrid-konsert) har vi nå gjort et megahopp fra spor 1 til spor 8. En hjertevridende ballade der Sigrid vrenger stemmen som om i alle fall hun mener det hun synger. Selv om hen teksten er rettet mot ikke mener noe med forholdet. Holder kanskje litt igjen til senere utskeielser, så den klagende vokalraspen i avslutningen kommer aldri. Litt for «fint», faktisk.

«Schedules»

VG:s terninger viser 4 prikker

Tilbake i tid, helt til fjoråret og EPen «Raw». Som ikke fikk med seg noen låter på årets fantastiske debutalbum. Selv med denne låtens selvsikre «I think we’re a hit». Joda, denne – også – burde ha vært en mye større schläger. Fremdeles har «Schedules» potensialet til å være vendepunktet i en hvilken som helst ungdomsfilm. Her er den ikke en gang vendepunktet i konserten. Selv med noen velplasserte «Øya!» etter «wohoo». Bonus for skoledagbokgrafikk.

«Plot Twist»

VG:s terninger viser 5 prikker

Her derimot. Her snakker vi vendepunkt. Viktig lærdom i teksten: Man må jobbe for hypen («better work on that hype, bro»). På samme måte som «Schedules» har også «Plot Twist» et preg av «sett deg ned og hør nå her» over seg. Spesielt med det innspilte subtile «shots fired»-utropet. Skritt-telleren hennes burde juble. Det er få som er så naturlig urolig på scenen som Sigrid er her, og hun løfter det kraftige refrenget langt opp fra «fanfavoritt»-statusen låten har i katalogen.

«Sight Of You»

VG:s terninger viser 4 prikker

«Ej tror det kan bli gøy det her», smiler hun før hun introduserer denne som en låt om både å miste bagasjen og om publikum. Tilbake på albumspor, altså (nummer sju, for CD-brukere). I disse ører et av de svakere fra platen. Ikke minst på grunn av det likefremme og synkoperte strykerarrangementet. Live har de tonet det ned i miksen. Det gjør låten tettere og gir linjer som «the airline lost my luggage, still got all this weight.» bedre plass. Absurde mengder bass roter i lydbildet. Bedre enn på plate, men litt «ventelåt».

«Don’t Kill My Vibe»

VG:s terninger viser 6 prikker

Jadda! Denne får selvsagt mye jubel allerede i introduksjonen. «Skal vi synge den sammen?». Å ja. Det vil Øya. Til og med oldemor kjenner denne. Det er en grunn til at den likevel kommer sånn omtrent halvveis ut i settet, for nå trenger man litt kraft her. En imponerende demonstrasjon av både låtskriverkompetanse og ikke minst vokalprestasjoner live. Både fra Sigrid og publikum. Sannelig blir det ikke skinnende sol også. Tenk at slik hakeslepp er mulig lenge før leggetid på en vanlig torsdag.

«Level Up»

VG:s terninger viser 3 prikker

Rolig nedpåsitting etter kraftutblåsning. Hun innrømmer det selv, etter en bandintroduksjon. Greit sted for de som har sliten konsertrygg allerede, å la hele kroppen få kontakt med bakken. Har alltid synes denne høres ut som en gjenglemt Pogo Pops-låt, men den handler mest om dataspill. Og litt om «boys». Litt ... hm ... kjedelig.

«High Five»

VG:s terninger viser 4 prikker

Nok et spor som aldri fikk oppholdstillatelse på albumet. «Vi er jo her for å danse litt? Her er en låt til dere.» Kjøper ikke helt at dette er en danselåt, men det gjøres en del spredte forsøk i publikum. Nok et symbol på Sigrid-katalogens styrke. «High Five» er likefullt for et passe mellomslapt håndklask å regne, sammenlignet med det som virkelig smeller.

«Mine Right Now»

VG:s terninger viser 3 prikker

Fortsetter rett over fra «High Five». Her gjør i alle fall overgangen fra den milde starten til det plutselige «HEY» at konserten forsiktig endrer karakter mot innspurten. Men ikke like intenst som låten har lyst til. Bassmonsteret dundrer over nyansene, men løfter mellompartiet der Sigrid korer med sitt innspilte selv – siden det er fullstendig bassfritt.

«Dynamite»

VG:s terninger viser 5 prikker

Har sett hovedpersonen gjøre denne helt alene med piano for rundt 30 personer. Det var ikke like intenst som nå, for myriadene i Tøyenparken. For hun gjør selvsagt dette helt alene. «Ei litta låt, den e ganske trist», introduseres den som. Hun treffer merkelig nok ikke alle tonene, og glemmer nesten hva som skal spilles. Men det reddes inn i et øyeblikk som ikke trenger mobillykter for å skape stemning. Mer skravling blant de i publikum som ikke er her for ballader. Det får være deres tap. Tross noen skjønnhetsfeil: Nydelig.

«Basic»

VG:s terninger viser 4 prikker

Dårlig gjort mot hvilken som helst låt å måtte følge opp «Dynamite» i tidlig solnedgang. «Basic» er uansett en sånn passe grei sak, som aksepterer funksjonen som pusterom. Dessuten leverer den greit på sin egen tittel, før seiersparaden som ligger og vaker her. Kanskje ikke noe å snappe hjem om, men det er mest fordi nivået ligger mange hakk over hva man vanligvis skulle forvente rundt dette tidspunktet på en festivaldag.

«Never Mine»

VG:s terninger viser 4 prikker

Definitivt inne i oppløpet nå. På mange måter er «Never Mine» blant Sigrid-låtene som kunne vært fremført av veldig mange. Og skrevet av like mange. Den begynner passe anonymt her også. Nesten forglemmelig, om det ikke var for at refrenget får en egen varm duvende flyt over seg som er hakket mer givende live. Dessuten får den en takknemlig crew-introduksjon lagt inn og et «Ej hete Sigrid og e fra Ålesund».

«Strangers»

VG:s terninger viser 6 prikker

Oi. Her tar hun refrenget først, helt alene. Siggens mest populære låt, om man skal følge strømmetjenester. Og, subjektivt herfra, også den beste. En forsiktig åpning, et plutselig og voldsomt drop og refreng – og overstrømmende sterk rapping. Ekstremt imponerende. Her klarer hun å løfte både seg selv og hele plenen foran scenen. Til å synge hele fordømte refrenget. Flere ganger. Akkurat som på film, ja.

«Don’t Feel Like Crying»

VG:s terninger viser 5 prikker

Ingen trenger å grine. En avsluttende låt for å jogge oss alle rolig ned og bort fra scenen. Og den lett anpustne artisten også. «Vi har ei låt til, og da tenker ej: Da gir vi alt». Det gjør hun også, men det er nok bare den hardeste fansen som virkelig henger seg på. Oppbruddslåten er tragisk oppstemt og oppløftende trist samtidig. Den perfekte avrunding på en så sterk og fin time som dette ble. Så kan man filosofere over det absurde i at dette ikke var kveldens avsluttende konsert.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder