TERNINGKAST 5: VG gir Pet Shop Boys’ «Agenda» terningkast 5. Her er Neil Tennant avbildet under en konsert i Rio de Janeiro i 2017. Foto: PILAR OLIVARES / X00856

Musikkanmeldelse Pet Shop Boys – «Agenda»: Tidsånden oppsummert

Pet Shop Boys redder den satiriske popmusikken. Igjen.

VG:s terninger viser 5 prikker

EP: POP
Pet Shop Boys
«Agenda»
(X2)

Ja, vi lever i merkelige tider. Det er helt opplagt. Men at det var Neil Tennant og Chris Lowe som skulle omdanne samtiden til satirisk popkunst er ikke like opplagt. Pet Shop Boys har ikke akkurat gjort seg selv bemerkelsesverdige de siste, tja, 20 årene.

Riktignok prøvde de seg på et slags siste bitt på Trevor Horn-produserte «Fundamental» (2006), spesielt med den overtydelige «I’m With Stupid». (I en liten parentes skal man huske at Pulp-vokalist Jarvis Cocker samme år vekket en del sløvsinn med den lite subtile «Running the World».)

les også

Musikkanmeldelse: Ghost – «Prequelle» – Djeveloverdrivelser

Her er britene så friske, tydelige og klarttenkende som de ikke har vært siden åttitallet. Med klar og uttalt agenda. Og et enda mer ektefølt sinne. Hører man etter på tekstene skulle man ikke tro at det er to menn i sekstiårene som hisser seg opp på denne akkurat passe lange EP-en. Teksten på «What Are We Going To Do About the Rich?» er for eksempel så bittersøt revolusjonær at den like gjerne kunne vært ført i pennen av en femtenåring som nettopp har oppdaget verdens urettferdighet. Selv om en femtenåring ikke nødvendigvis ville fått «attitude» til å rime på «ingratitude». Det er som om Neil Tennant har våknet en morgen og kjent på et realt deja vu-gufs fra Tatcher-tiden. Og så har han skrevet låter i en eneste lang raptus.

les også

Musikkanmeldelse: Ariana Grande – «thank you, next»: Grande-iøst

Ikke alt er like presist: «On Social Media» kan til forveksling høres ut som en gammel manns ralling, vektet mot et arrangement som klinger av både «Domino Dancing» og «Go West». Men det gjør at mesterstykket, selve låtdiamanten skinner så inderlig sterkt. Et perfekt skåret stykke satire, fra de milde Robyn-klingende synthene til det bitende, treffende, forbannede og svakt oppgitte refrenget. «Give Stupidity A Chance» er ikke bare årets beste låttittel, men en åpenbar utfordrer til årets låt. På mange måter en pastisj over den herostratiske Trump-kronikken «Gi fyren en sjanse», uten at noen tror Neil Tennant har lest den. Selvsagt en eneste langt tirade mot verdens mot Donald Trump. Men også – om man velger å tolke det slik – en harselas med den generelle verdensånden, at man velger de idiotiske løsningene. At man i valget mellom det bestående og idiotien, velger den totale kollapsen. Heldigvis oppstår det stor kunst når slikt faller. Dette er, forhåpentligvis, bare starten.

BESTE LÅT: «Give Stupidity A Chance»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder