FARVEL MED SMELL: Kerry King og Slayer ga Øyafestivalens år i Middelalderparken i Oslo Sentrum en verdig begravelse sent lørdag kveld. Neste år arrangeres festivalen i Tøyenparken. Foto: Jo Straube

Øya-anmeldelse: Slayer - Brutal begravelse

Dødsengelen kysset Middelalderparken.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 6 prikker

Konsert: Slayer
Sted: Sjøsiden, Øya
Publikum: Cirka 4500
Slayer begravde Middelalderparken som åsted for Øyafestivalen sent lørdag natt. Spørsmålet var om de samtidig tok et spadestikk i sin egen over tredve år lange historie.

Skal vi dømme etter Øyas avslutningskonsert er svaret et klart nei, nei, nei.

Jeg har sett Slayer ganske mange ganger etter hvert, men ikke på et så perfekt sted - med så perfekt lyd - som på Øyas nest største scene. Alt klaffet natt til søndag, med et lite uhederlig unntak i publikum.

Du oppgraderer ikke Instagramkontoen din under Slayers overmannende lys- og lydshow. Du gjør bare ikke det.
Men ser du Slayer et helt annet sted enn på Øya, får du også en helt annen hengiven fanskare foran scenen, selvfølgelig.
Og Slayer selv var lykkeligvis fullstendig uberørt av hipsterne.

Det har vært et vanskelig og trått år for Slayer. I februar sparket de trommis Dave Lombardo (for tredje gang i bandhistorien, faktisk), og tre måneder senere døde originalmedlem Jeff Hanneman, bare 49 år gammel.

De to gjenværende av gamlegutta - Tom Araya og Kerry King - har begge på hver sin side antydet et stopp for Slayer, samtidig som planene om en ny plate også har vært luftet.

På Øya var det uansett ikke noe rusk i turboen. "World Painted Blood" er førstelåt ut, fulgt av en fullstendig rabiat "Disciple". De to gjenværende medlemmene dominerer - Araya foran mikrofonen, mens det selvfølgelig er busemannen Kerry King - mer svart av tatovering enn han er hvit av hud - som tar de fleste soloene.

Anti-krigsholdningen til gutta blir med andre ord sementert fast umiddelbart. Få multimillionselgende metal-artister er drøyere og mer kompromissløs i tekstene enn Slayer, men det er nesten ironisk at bandet da fremdeles samspiller med en presisjon som definitivt er militær i holdningen.

Selvbevisstheten har de beholdt, kontroversen også. Tom Araya har publikum i sin hule hånd under sine knappe monologer mellom sangene, og bare én gang må vi svelge litt ekstra; når han før "Mandatory Suicide" gjentatte ganger spør oss om vi føler oss som frie mennesker og konkluderer med at noe alltid må ofres for at vi skal føle oss frie. Da blir låttittelen i overkant av det fordøyelsesbare.

"Do you wanna die?" spør Araya så i forkant av "Postmortem". Men det eneste som skal dø denne kvelden er Middelalderparken som konsertarena for Øyafestivalen.

Og den dør med stil. Først regner det blod. "Raining Blood" går deretter over til en utvidet "Angel Of Death" som sistelåt.
I Slayers univers er dette en velsignelse for Middelalderparken, at dødsengelen flyr over området som ti tusen mennesker nettopp har forlatt, mens noen av dem synger ABBAs "Thank You For The Music" på vei ut portene med Barcode-byggene i sikte.

Det er helt sant. Det er også helt sant at Middelalderparken nå er historie, men for en begravelse den fikk via Slayers avsluttende dødskyss!

Farvel for denne gang.

STEIN ØSTBØ

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder