Konsertanmeldelse: Rihanna

Rihanna trives i svart, hvitt og brunt.

KONSERT: Rihanna

STED: Telenor Arena, Bærum

PUBLIKUM: ca. 17.000

AKTUELT ALBUM: «Anti»

Det er en revitalisert Rihanna som gjør sin første norgeskonsert på tre år.

Sist denne anmelder så henne – Oslo Spektrum 2011 – virket hun en smule matlei etter seks års hitkjør og popsirkus.

Les også: Rihanna spiller Inas låt

Hennes lave musikalske profil i 2013 og 2014 virker å ha gjort henne godt. Greit, comebackplaten «Anti» er altfor gjerrig på nynnbare godbiter, og ideen om Rihanna som «albumartist» virker forsert.

Men materialet derfra – som har hovedvekt denne kvelden, sammen med stoff fra ca. 2011 og fremover – gjør seg godt fra scenen.

Rihanna er og blir en studie i tilbakelent kjølighet, men hun virker simpelthen mer interessert og engasjert i sitt eget virke nå.

Sjekk: VGs anmeldelse av Rihannas første norgeskonsert

I første halvdel av showet formelig raser hun gjennom låtene, som ofte kommer i kortversjoner, i reneste Prince-stil; skal man rekke både hits, fanfavoritter og artistens egne hjertebarn må man holde høyt tempo.

Mimer litt

Allerede på fjerde låt, «Sex With Me», gir hun beng i å late som om all vokalen vi hører er live.

Hun strekker ut armene, den ene med mikrofon i hånden, mens sangstemmen fortsetter ufortrødent gjennom høyttalerne.

Problematisk for noen, kanskje, men pop er pop, og det er lov å jukse litt, så lenge det låter staselig og det i alle fall virker som hun synger mesteparten – godt.

Den tungt jentedominerte salen eksploderer stadig vekk, ikke minst når Rihanna «tar det tilbake» og spiller låten som løftet henne fra pophåp til poplegende, «Umbrella».

Hun anerkjenner også hvor hun befinner seg, og hyller norske Stargate, som ga henne fem nummer én-hits i USA, og mer til.

Kvinne nå

Showet har begrenset staffasje; her satses det tungt på stjernens karisma og kroppskontroll, med et visuelt preg av svart, hvitt og brunt – som vel skal signalisere at det er Rihanna, kvinnen, som er her nå; jenta er fortid.

Vi ser gjennom fingrene på stadionrocktriks som heavygitarsoloen på «Desperado».

«Man Down» og «Rude Boy» byr på velsignet tøft dancehalldriv. Her går vi inn i konsertens indrefilet, og sømløst over i hennes siste store slager, «Work».

Det er pulserende, frekt og freidig, og understøtter tanken om at Rihanna er – klisjéalarm! – sin tids Madonna.

Forsyner seg

En pumpende versjon av av-og-på-kjæresten Drakes «Take Care» er et eksempel på hvordan hun tar fullt eierskap i låter hun i utgangspunktet er «gjest» på. Rihanna er typen som tar doggy bag etter måltidet.

Hun elsker å forsyne seg av samtidig popkultur, og tar derfor den fortsatt ganske ferske Calvin Harris-hiten «How Deep Is Your Love» med seg inn i en av sine egne største, «We Found Love».

Enda mer klubbete skal det bli med «Where Have You Been», før «Needed Me» og Tame Impala-coveren «Same Ol' Mistakes» viser at de dunkle R&B-balladene hun er så glad i om dagen løfter seg et hakk når de flytter seg fra plate til arena.

Dropper gammel moro

Det sier litt om Rihannas selvsikkerhet at hun ikke tyr til gammel moro som «Pon De Replay» eller «Only Girl In The World» når festen skal avsluttes – med mindre man regner «Diamonds» (hennes siste Stargate-slager, fra 2012) som tilårskommen.

Akustiske «FourFiveSeconds» utgjør et nydelig lighterøyeblikk, før retrosoulperlen «Love On The Brain» utløser massiv eufori – og hun runder av med å ta det hele ned, i form av beslektede «Kiss It Better».

En hitmaker som trygt kunne hvilt på sine laurbær, men nekter å gjøre det – uten å vende publikum ryggen.

Selvsagt er det slike popstjerner vi vil ha.

THOMAS TALSETH

Se bildegalleri – Rihanna i Norge: