SERIØS MOROMANN: Beck er ute med ny plate. Her får han Grammy for beste rock-album for to år siden. Foto: John Shearer AP

Plateanmeldelse: Beck - «Colors»

Beck to the future.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

ALBUM: POP

Beck

«Colors»

(Capitol/Universal)

VG:s terninger viser 5 prikker

Det åpenbart kaotiske referansespekteret til Beck Hansen kan til tider være mer irriterende enn fascinerende. På en usedvanlig svak Øyakonsert i 2015 rotet han rundt med alle sine fasetter, men klarte ikke å avklare om han skulle være klovn, følsom visesanger eller gøyal popsnekker.

Her, på et album som i utgangspunktet er langt på overtid (halvparten av låtene har allerede vært ute som singel, flere av dem siden 2015), samler han seg som popgeni og er så levende gøyal som han ikke har vært siden «Hell Yes» på «El Cuero», og ikke like konsistent siden «Midnite Vultures».

Les også: Beck i VG-intervju: – Jeg var sikker på at jeg hadde mer å by på

Men på alle disse har han framstått som popsmed med bitterironisk skøyerfjes. Her prøver han ikke å skape noe som helst distanse til materialet. Til og med albumtittelen er klar over at den er, vel, teit og fargerik.

Selvsagt er det ingenting galt i det.

Dette er kanskje, nei, utvilsomt, Becks morsomste album siden nittitallet. Låtene er skrudd sammen med Greg Kursti. Han har hatt hode og hender med på det meste av finsnekret tøysepop du har hørt de siste årene, inkludert Adele og Sia.

Les også: Beck utestengt fra hitlistene

For de som liker slikt kan man også bruke det til intellektuelle øvelser - «No Distraction» tar åpenbare spark til distraksjonssamfunnet. Tross sine spretne gitarriff og nesten banale vokal - det høres til tider nesten ut som en parodi på samtidens popmusikk, dradd gjennom et alternativt åttitallsfilter.

Ja, det er superteit.

Det er i dette tverrsnittet av tøys, tull og referanser at Beck på sitt eget merkelige vis skaper tydelig og renskåret seriøs pop. Totalen kollapser delvis i sin egen selvforelskelse i karikerte fraser og produksjonsteknikker når det nærmer seg slutten, og gir seg på et littt rolig og nestenirriterende banalt balladenivå. Irriterende, fordi det ellers er et uvanlig fokusert album, av en vanligvis ufokusert artist.

Samtidig er dette et album som også finnes i en egen signert utgave. Signaturen tilhører MC Hammer. Så MULIGENS er det mer enn bare et snev av ironisk blunkefjes bak den blågule covermalingen et sted likevel.

BESTE LÅT: «No Distraction»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder