KARRIEREHØYDEPUNKT: Lana Del Rey imponerer på sitt sjette album.

KARRIEREHØYDEPUNKT: Lana Del Rey imponerer på sitt sjette album. Foto: JOSH EDELSON/AFP

Plateanmeldelse: Lana Del Rey – «Norman Fucking Rockwell!»: Americana for apokalypsen

Mørke skyer driver innover Los Angeles-himmelen på Lana Del Reys hittil rikeste album.

VG:s terninger viser 5 prikker

Amerikanske mytologier. Dødsdrift. Frakoblet tristesse. Vakre, fortapte mennesker som klynger seg fast til kald sex og kapitalisme på sin ferd utfor stupet.

De lyriske bestanddelene i Lana Del Reys univers er omtrent de samme som de hun slo gjennom med i 2012. At verden har løsnet ytterligere fra hengslene siden da – ikke minst i hjemlandet – gjør naturligvis ikke dette ambisiøse og sammensatte sjettealbumet mindre saftig å sette tennene i.

Musikalsk samler Del Rey, med stødig assistanse fra superprodusent Jack Antonoff, trådene fra karrieren så langt – saktebrennende pianolåter møter 70-tallets Laurel Canyon-estetikk og mer kontemporære lydbilder, med et kanskje noe mer omfattende gitarfokus enn tidligere. Ikke minst på det nesten ti minutter lange eposet «Venice Bitch» – et soleklart høydepunkt i diskografien.

Referansetungt

Referansene tyter ut av hver avkrok på «Norman Fucking Rockwell!», fra Nathaniel Hawthorne, Sylvia Plath og den tragiske Beach Boys-helten Dennis Wilson til Led Zeppelins «Houses of the Holy». Og Kanye, da, som figurerer på skivas mest sitérbare tekstlinjer: «L.A. is in flames‚ it's getting hot/Kanye West is blond and gone/«Life on Mars» ain't just a song/Oh, the live stream's almost on».

At mange av melodiene i større eller mindre grad minner om noe annet – ikke minst Chris Isaaks elegante «Wicked Game», som parafraseres (minst) to ganger, og vel må sies å være en slags urlåt i denne sammenhengen – blir aldri noe stort problem. Til det er helheten for gjennomført og lyttervennlig.

Om dette skulle høres mørkt og trist ut, er det verdt å bite seg merke i at det er mer håp og livsglede å spore i Del Rey-universet enn noensinne. Som hun synger i den briljant titulerte avslutningslåten «Hope is a Dangerous Thing for a Woman Like Me to Have – But I Have It»: «Don't ask if I'm happy, you know that I'm not/But at best, I can say I'm not sad».

I tider som dette får det være tilstrekkelig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder