ALBUMKLAR: Marit Larsen er aktuell med nytt album. Foto:Roger Neumann,VG

På vei videre

Akkurat passe annerledes. Og helt umiskjennelig seg selv.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL
4 av 6

ALBUM: POP

Marit Larsen

«When The Morning Comes»

(Warner)

Marit Larsen har produsert sitt fjerde soloalbum på egenhånd, riktignok med Tofer Brown kreditert som co-produsent, og spilt det inn i et «fremmed» land (USA, hovedsakelig i Nashville). Etter sigende med musikere som visste lite om hvem hun var på forhånd.

Tøft gjort på en rekke plan. Men ikke dumdristig. De færreste som bruker tid til å tenke på popmusikk vil mene at denne usedvanlig kløktige og begavede artisten ikke var oppgaven moden.

Man trenger ikke engang merke en forskjell, om man ikke har lyst, all den tid essensen i Larsens virke er den samme som alltid: Særdeles velkomponerte popmelodier, kjærlighetsfullt ivaretatt.

«When The Morning Comes» er gjenkjennelig, altså full av karakter, samtidig som de subtile forskjellene er der. Produksjonene og arrangementene er fortsatt stinne av fine detaljer. Men helhetsinntrykket er mindre overdådig, og mer variert fra sang til sang, enn på de tre første soloplatene hennes (fabelaktig tatt hånd om av Kåre Vestrheim).

Det er strykere her. Men de er færre. Det er mange strengeinstrumenter å høre. Men ikke like mange.

Larsen kompenserer med kirkeklokker, orgel, det obskure elektroniske tangentinstrumentet clavioline (låter som en cembalo krysset med en spinett) og flere George Harrison-klingende slidegitarsoloer (veldig tidsriktig, har jeg lest på Pitchfork).

Bruken av korharmonier er dessuten inspirert, både når Larsen korer med seg selv og blandakoret slippes løs. Sistnevnte løfter refrenget i førstesingelen «I Don’t Want To Talk About It» til de helt briljante pophøydene, i en låt like uimotståelig bittersøt som de aller beste fra ABBAs «skilsmisseperiode».

«Please Don’t Fall For Me» er like god. Fylt til randen med refrengeuforien som gjør den til pop, og melankolien som gjør den til skandinavisk pop. Korharmoniene er spesielt svevende i denne, og Harrison-soloen ekstra effektiv.

Albumet er ujevnt. Larsens plater er gjerne det. Enkelte låter flørter med mer ordinære og stringente popformer enn vi er vant til fra henne. Jeg tenker spesielt på den glammete «Traveling Alone», som føles unaturlig oppjaget. Men også delvis på de hymneaktige balladene – «Shine On (Little Diamond)», «Lean On Me, Lisa» og tittelkuttet. Disse ville ha blitt føleriske i mindre sympatiske hender.

Tekstene er litt så-som-så. Larsen kan skrive fint om hjerte og smerte, men tyr til klisjeer når hun er i motivasjonsmodus. Der skjer ofte i den andre halvdelen av dette korte albumet. Unntak: «I Don’t Want To Talk About It» og «Consider This», med sin fine punchline.

Men det viktigste er at Marit Larsen har tatt sjansen. Det nest viktigste er at hun har landet trygt. Og, jeg mener, kan noens popplater by på høyere høydepunkter enn hennes?

BESTE LÅT: «I Don’t Want To Talk About It»

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder