DE ELDSTES RÅD: Reine Fiske, Bent Sæther, Ole Paus, Tomas Järmyr og Hans Magnus Ryan bevarer landsbyen din. Foto: DRABANT

Albumanmeldelse Ole Paus «Så nær, så nær»: Progposten

Ole Paus foran et utvidet Motorpsycho er akkurat så glødende som man kunne håpe på.

VG:s terninger viser 6 prikker

ALBUM: ROCK
Ole Paus
«Så nær, så nær»
(Drabant)

Lars Saabye Christensen skrev en gang om Odd Børretzen at stemmen hans er en sånn som høres ut som den tar fyr om man fører en fyrstikk mot den. Det er fristende å si noe tilsvarende om Ole Paus, utover at stemmen hans alltid er rødglødende. Og ikke har blitt noe mindre flammende med årene.
Historien om at han ikke skulle gi ut mer musikk og alt det der skal vi la ligge. Den er uansett ikke helt sann, siden han blant annet har bidratt på «Frolandia» med Ketil Bjørnstad i etterkant. Noen overbevisende hoder, muligens ham selv, har nå klart å lokke den snart 73 år gamle soloartisten tilbake. Og ikke bare ham.

Hele Motorpsycho er med. Eller offisielt, på omslaget, heter de Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Thomas Järmyr. I tillegg til Reine Fiske, progsvensken som har bidratt på så mange Motorpsycho-tilfeller i tiåret som er over, at man må regne ham som et tilnærmet fullverdig bandmedlem. Rundt alt dette svever ofte Mari Persen. Et ganske nytt bekjentskap i denne settingen, men fiolinisten har spilt med alt fra Bjella til Madrugada tidligere.

For utenforstående har Motorpsycho gjort det samme om og om igjen de siste femten årene. Og det kan man vel egentlig si om Ole Paus også, bare i et videre tidsperspektiv. Om man kaller det repetisjon eller perfeksjonering er ikke så viktig. Her løfter de seg sammen til de beste versjonene av hverandre.

les også

Ole Paus: – Rotløsheten har ødelagt mye for livet mitt

Pluss content

Det trøndersvenske backingbandet bruker karrieren helt tilbake til perioden som countryrockband ved årtusenskiftet. Paus er fokusert og tent, enda mer enn sist han hadde med rockeband (Pussycats var med på «Garman» i 1972). Begge parter virker passe forbannet.

Muligens er dét også noe av bakgrunnen for at innspillingen hele tre ganger brøt sammen. Nesten slik som teksten beskriver på skilsmisselåten «Ingenmannsland». Der forenes Paus sin karakteristiske syngelesing med skjøre og medrivende melodiske akkordskifter, slik bare et poporientert Motorpsycho får til. Der observatøren Paus åpner in medias res, og tettskjært forteller om de to som gir seg. Andre steder er den kloke Paus så mye talking-blues at man nesten må se på kalenderen om man er i riktig tiår. Mens politiske Paus plukker fra hverandre lissomlandet Norge 2020 i «Fest i hovedstaden».

Instrumenteringen er upolert befriende. Lekende gitarer her. Et lite munnspill der. Noe mellotron et annet sted. Mye prog overalt. Alle medvirkende får sitt. De sjangergrenseoverskridende musikantene får sin kjempelange låt helt til slutt, med Mari Persen på fiolin over et seigt, mørkt og melankolsk riff.
Man kan gjerne drømme om å høre låtene uten Paus oppå, eller bare Paus med gitar. Ingen av disse bestanddelene fremstår sterke nok alene.

Sammen er de derimot ikke så nær, så nær. Det er helt hjemme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder