KALAS-FORM: Bruce Springsteen - her med sine to gitarister Nils Lofgren (til venstre) og Little Steven - tok festansvar i Göteborg mandag kveld og virker mer enn klar til å lage lignende huskestue på Ullevaal Stadion onsdag. Foto: Aftonbladet

Klart for Bruce-fest: The Juke-Boss!

GÖTEBORG (VG) I morgen kommer Bruce Springsteen garantert til å sørge for det som Per-Mathias Høgmo forgjeves strever etter å skape på Norges nasjonalarena for fotball; fest.

  • Stein Østbø

Artikkelen er over fire år gammel

Konsert: Bruce Springsteen & The E Street Band

Hvor: Nya Ullevi, Göteborg

Publikum: Drøyt 60.000

Aktuell: Tre Norgeskonserter i sommer – den første på Ullevaal Stadion onsdag

VG:s terninger viser 4 prikker

Og han gjør det med en stappfull jukeboks av hits. For «The River» spilles ikke lenger i sin helhet på denne turneen, slik det ble gjort i USA. Riktignok spanderte Springsteen nær halvparten fra denne platen på Nya Ullevi, men den spilles ikke lenger slavisk.

Nå er det et rent greatest hits-show, ispedd et par overraskelser og en rikholdig mengde av testosterontunge party-låter. Kritikken overfor bortfallet av «The River» i sin helhet er forståelig, men samtidig skal du ha en svært dårlig dag om du kjeder deg i selskap med denne gjengen.

SE HVA HAN SPILTE LENGER NED I SAKEN!

Proppfull av utadvendthet

For det kan jo aldri bli dårlig med kombinasjonen av Bruce Springsteen og hans trofaste lakeier i The E Street Band. De er så samkjørte og full av liv, energi, sjel og hjerte at det er en fryd å være til stede i absolutt alle de tre timene og tjueni minuttene som konserten varte. 34 låter i alt. Og det må sies; sjefen sjøl er så proppfull av utadvendthet at det egentlig ikke skal være mulig å fremstå som en slik dynamittgubbe i sitt 67.år.

Så du denne? Turneen kraftig endret

Men det er altså akkurat det Bruce Springsteen gjør. Jeg finner ikke andre ord enn makeløst om akkurat den observasjonen. Jeg hadde min aller første Springsteen-konsert i denne arenaen for 31 år siden. Den gangen var jeg med og hoppet sprekker i betongen på Nya Ullevi. 42 konserter med mannen senere merker jeg at han ikke engang har nedjustert energinivået sitt, han har høynet det. Og da ligger det an til fest i Norge i sommer, både i Oslo og i Trondheim.

Glem derfor at de fleste som har sett ham i Norge tidligere, får mange av de samme låtene og det samme showet som før. Tenk heller at det uansett ikke var et dårlig show, samme hvor mye Bruce kjenner sitt publikum og hans publikum kjenner hans konserter.

FULLSTAPPET: Fra «The Boss'» konsert i Telenor Arena i 2013. FOTO: Tore Kristiansen VG

Mandag kveld kom Bruce Springsteen sist opp på scenen, i paradeuniformen svart bukse og t-skjorte med grå vest over. Festkvelden åpnet med Mary’s Place og satte gospeltonen for de neste tre og en halv timene momentant. «Let it rain, let it rain» messet rock-predikanten der oppe, og… vel, det var akkurat det det gjorde.

Out In The Streets hekter han på seg gitaren og gir tungt liv til denne «nå er det endelig helg»-låta, mens kona Patti Scialfa og blodsbroren Little Steven slåss kameratslig om kor-mikrofonen, og Bruce nekter å stoppe øset i My Love Will Not Let You Down der trommis Max Weinberg skamslår trommene avslutningsvis på et vis som får oss til å frykte at trommeskinnet snart sprekker.

Partylåtene mister fremdrift

Bruce lar ikke en gang den siste akkorden gjøre seg ferdig før han teller opp igjen (slik han gjør foran annenhver sang); one, two, three, four! No Surrender sitter som ei kule, Bruce lukker øynene og ser fremdeles ut til å mene at han «learned more from a three minute record than he ever did in school».

Something In The Night skjer det noe. Den innledende ekstasen fremstår plutselig en smule eksaltert når Roy Bittan tryller frem de fineste pianoakkordene som finnes og møter Springsteens hese røst i et styggvakkert klimaks. Kveldens klare høydepunkt så langt, og sannelig går de ikke direkte over i Candy’s Room – akkurat som på platen de to låtene er hentet fra, «Darkness On The Edge Of Town».

Sjekk: VGs anmeldelse av turnépremieren

Gode, gamle She’s The One kommer dessverre i en stampende versjon, noe som senere skal vise seg å bli konsertens lille hemsko; flere av standard-partylåtene blir tværet ut i langdrag og mister fremdrift. En sur sommervind som kaster tonene frem og tilbake mellom arenaens myke sidelinjer gjør ikke saken bedre. Men Jake Clemons glimter iallfall til med en solo og lyd i saksofonen som nærmer seg onkel Clarence i tekstur.

Så var det en, to, tre, fir igjen; Sherry Darling. Dette er en partylåt som faktisk fungerer, ikke minst takket være et svensk publikum som vet å veive med armene. Omtrent 120.000 slike går i været under denne.

Etterpå tar Springsteen sin første runde ned til publikum for å plukke kveldens første plakat. Det blir You Can Look (But You Better Not Touch), en låt som ikke akkurat senker adrenalinnivået til publikum. Når Two Hearts kommer rett etterpå, mistenker jeg at det er full fyr i festen på enhver redneck-pub i ti mils omkrets.

Allsang på Hungry Heart

Akkurat da vi trenger å puste ut litt, trer Springsteen frem til mikrofonen for en liten tale. Han snakker om den første far/sønn-sangen han noen gang skrev, Independence Day (skrevet i 77, før «Adam Raised A Cain», men ikke på plate før i 1980). Versjonen er nydelig og ektefølt, dette er Bruce Springsteen på sitt beste, med en tekst som gjør det klart at hovedpersonens hjem ikke kan romme både far og sønn. En av dem må ut. Det ble noen sånne med samme tematikk etter hvert.

Hungry Heart er det bare å riste på hodet av. Bruce trenger ikke å synge en strofe, det fikser svenskene glatt selv. En låt som dukker opp hele tiden på en Springsteen-konsert, men også en låt som er vanskelig å bli lei.

Kommentar: Bruce setter opp prisen – fordi han må

Ny plakat plukkes opp, og plutselig raser bandet av gårde i Jole Blon – låten han skrev for kompisen Gary US Bonds tidlig på åttitallet og dermed sørget for et velfortjent comeback av denne hedersmannen. En knallversjon og nå er det trekkspillfest også!

Ny plakat, ny låt fra «The River». The Price You Pay er perfekt tonefølge for trangen til å legge armen rundt sidemannen/kvinnen og vaie i takt med musikken. Aldeles nydelig, og igjen; Roy «The Professor» Bittan har magiske pianofingre.

Etterpå blir det en dramatisk kunstpause på et par sekunder før den klassiske munnspillintroen til The River slippes løs. Nå er lyden klokkeklar og allsangen ljomer. Bruce avslutter i dempet falsett. Sterke saker. Gåsehud? Å ja.

HOLDT SHOW: Her fra konserten i Telenor Arena på Fornebu i 2013. FOTO: Helge Mikalsen VG

Den stritter bokstavelig talt på Racing In The Street, der Bittan improviserer noen fantastiske pianofigurer uten å slippe tak i utgangspunktet. Selv hovedpersonen ser beveget ut, og det forstår vi. Dette kan kun beskrives med ett ord – vakkert.

Lucky Town er tung i sessen så det holder, og igjen tar Bruce gitarsoloen selv – det gjør han ofte denne kvelden.

Så er det ny opptelling til The Promised Land som nok en gang er så full av glød at sirenene på brannbilene utenfor Nya Ullevi går av. En publikumsfavoritt som aldri slår feil. «Blow away!» brøles det sammen med Bruce, og jepp – vi er «blown away».

I’m A Rocker og Working On A Highway bringer oss tilbake til den dieselduftende harry-rocken idet vi nærmer oss to timer av konserten, og Darlington County – der Nils Lofgren får komme frem og synge et vers også – bare forsterker følelsen av å være på en fest som aldri vil ta slutt.

Les også: Jaget av fansen

Heldigvis skal det roes litt ned igjen. «Hey, little girl, is your daddy home?» spør Bruce og bretter ut I’m On Fire. Et vakkert mobilhav holder seg gjennom Tougher Than The Rest som blir (og har alltid vært) en kjærlighetserklæring for følelsene mellom Bruce og Patti. En flott duett fra ekteparet!

Basstrommen eksploderer

Men Roy Bittan har heller ikke gitt seg for kvelden. Den enestående introen til Because The Night får publikum på tærne igjen. En elektrisk versjon som avsluttes med Nils Lofgrens elleville piruett-solo. Takk til Patti Smith som skrev de forløsende ordene til denne låten – hadde hun ikke gjort det, ville vi aldri fått oppleve denne klassikeren.

Underkjente The Rising kommer deretter i en sjeldent god versjon, mens Badlands skriver seg inn på listen over godt innøvde rutinenumre. Det samme kan knapt sies om Jungleland. Bruce stiller seg med ryggen mot publikum og dirigerer sine undersåtter rett inn i den gåsehudprikkende introen. Episk er bare fornavnet, i kveld er Jungleland ulidelig vakker, med en solo fra Jake som hans avdøde onkel ville ha glist rått av. Clarence Clemons’ ikoniske saksofonsolo kan aldri repeteres, men jeg tviler på om noen forsøker bedre enn nevøen.

Etterpå eksploderer basstromma. Born In The USA er kraftfull nok, men er såpass testosterontung at jeg savner flere av de vare øyeblikkene og ikke flere knyttnever. Likevel får jeg Born To Run midt i fleisen, men det er helt ok. Alle lys tennes på stadion og rundt 120.000 hender og en drøy million fingre ristes så heftig at Nya Ullevi brått blir forvandlet til et hellig sted. Sikkert ikke så langt unna sannheten. Selv må jeg kikke meg stjålent rundt og se om det er andre på pressetribunen som synger.

Ramrod er som den alltid har vært; et ti tonns lokomotiv som går for full damp – mot en vegg. Men publikum danser, og mindre dans blir det ikke når Dancing In The Dark kommer i en sedvanlig altfor lang versjon. Men moro er det når både Jake og Patti får dansepartnere, foruten Bruce selv. Og alle får kore med Sjefen avslutningsvis.

Så du?: «The Boss» skrev forsent-melding for niåring

Tre timer er for lengst passert når Tenth Avenue Freeze-Out kommer med sine varme bildehyllester av E Street Bands avdøde kjernemedlemmer, Clarence Clemons og Danny Federici. Uten blåserrekke låter den faktisk litt tamt, men det gjør derimot ikke Shout der Bruce virkelig opptrer som verdens største rock’n roll-pastor med ubegrensede talenter.

Dermed forsvinner bandet av scenen for andre gang, mens Bruce blir stående for en siste akustisk sang som viser seg å være This Hard Land. Et glimrende og dempet etterord til enda en festtung aften med Bruce og E-gategutta.

Faktisk så bra at jeg håper neste turné blir en soloturné.

Og med et par setninger som oppsummerer det hele, inkludert artisten Bruce Springsteen;

«Stay hard, stay hungry, stay alive, if you can. And meet me in a dream of this hard land».

Onsdag heter dette landet Ullevaal Stadion – gled dere.

STEIN ØSTBØ

Les også

  1. Svensk jubel for Bruce Springsteen

    Etter svenske aviser å dømme er The Boss i fin form før norgesbesøket.
  2. Springsteen jaget i kø-kaos

    Ivrige fans gjorde at Bruce Springsteen (66) måtte flykte inn i en heis.
  3. Bruce Springsteen-turneen kraftig endret

    The Boss er på «The River Tour». Men det er lite igjen av det opprinnelige konseptet.
  4. The Boss utsolgt igjen

    Interessen rundt Bruce Springsteen har ingen ende i Norge; 100.000 nordmenn skal se The Boss i sommer. Klokken 09.
  5. The Boss avlyser konsert i politisk protest

    Bruce Springsteen har avlyst sin konsert i Greensboro, North Carolina i protest mot en fersk vedtatt lov som han mener…
  6. Springsteen skrev forsent-melding for niåring

    Det er ganske tøft å komme for sent på skolen når «The Boss» har skrevet i meldingsboken for deg.

Mer om

  1. Bruce Springsteen

Flere artikler

  1. Bruce Springsteen på Ullevaal Stadion – se terningkast låt for låt

  2. Strålende Bruce i skogen

  3. Bruce lurte alle

  4. Bruce Springsteen fyller 70: Alle albumene anmeldt

  5. Bruce Springsteen har landet i Norge

Fra andre aviser

  1. Bruce Springsteen i fabelaktig festform

    Aftenposten
  2. Han har fulgt "The Boss" verden rundt

    Aftenposten
  3. Den elleville historien om da Bruce Springsteen vant Norge

    Aftenposten
  4. Aftenpostens anmelder om Bruce Springsteen: «En kløpper til å spille på publikums strenger»

    Aftenposten
  5. Dette er hans beste: Vi har gått gjennom alle Springsteen-albumene fra 1973 til i dag!

    Aftenposten
  6. Ny låt kommer fredag: Bruce-sjokket

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder