Plateanmeldelse: Aurora – «All My Demons Greeting Me As A Friend»

Mer enn bare popmusikk.

ALBUM: POP

Aurora

«All My Demons Greeting Me As A Friend»

(Petroleum/Sony)

Ingen kan forberede seg på å bli popartist. Så om veien frem til stjernestatus skulle ha vært håndtert bedre enn den har vært gjort i Aurora Aksnes' omdannelse fra ukjent 16-åring fra Os, til globalt superstjerne-emne, vil jeg gjerne se det.

Les også: Besøker USAs største TV-show

Ikke minst måten 19-åringen selv har blitt transformert, men fremdeles er seg selv; egenerfart av denne anmelder på en flyreise fra Oslo til Bergen for noen uker siden.

Da havnet undertegnede bak Aurora og crewet hennes i gatetunnelen. Aurora, syngende på «Gjendines bådnlåt», en folkevise nedskrevet av Grieg. Helt uaffektert og på alle måter i sin egen boble.

Denne formen for – og troen på – uanstrengt og egen musikalitet preger debutalbumet.

Selv om oversikten over medvirkende flommer over av navn: Medkomponister og forlagsrettigheter, talentutviklere og medhjelpere. Slik det ofte er på store, internasjonale utgivelser. Som ofte forpurrer helheten til fordel for komitévedtak og kompromisser.

I dette tilfellet virker det som om så ikke har skjedd. Det har i stedet bidratt til at også de eldste låtene på albumet, strålende låter som var med allerede på Bylarm i 2014, har blitt omformet. Til det bedre.

Fikk du med deg? Ny triumf for Grand Prix-stjernen

Et gjennomgående trekk ved platen er at selv låtene som virker litt på stedet hvil i starten, ender opp med overraskende sterke melodiske og produksjonsmessige grep.

Samtidig evner hver eneste av disse 12 låtene å være kameleoner som kunne vært plassert hvor som helst på et album. Samtlige kunne åpnet og rundet av.

Denne individuelle styrken gjør at helheten underlig nok blir noe utmattende. Det trengte ikke vært 12 sanger, men det er vanskelig å si nøyaktig hvilke to som skulle vært tatt bort.

Først etter flere avspillinger anerkjenner man dette som en styrke.

Den virkelige svakheten er at fem av låtene allerede var utgitt i fjor, fremdeles en pussig måte å konstruere en plateutgivelse på i 2016.

Tekstene baserer seg på mye løping, ganske mye hav, en god del dyr og elementenes urokkelighet.

Låtene er mer organiske, furete og værbitte enn det andre i samme sjanger bedriver, det plukkes fritt i det assorterte utvalget fra James Blake til Emilie Nicolas.

Det er stort og stille på samme tid. Til tider det manglende mellomleddet mellom Enya, Bel Canto og Lykke Li (nei, heller ikke jeg visste at verden trengte dét).

Hele tiden oppløftende akustisk elektropop uten voldsomt føleri og sorgstemt klangbunn. Om det er noen onde ånder her, omgjøres de i sannhet til vennligheten selv.

Aksnes' stemme er vâr, rar, varm, kjølig, stor og ubesværet. Coveret er fullt av magisk surrealisme, der sommerfuglsymbolikk er gjennomgående.

Har man rundet aldersgrensen for gammel og bitter, kan det fremstå som en naiv og dagdrømmende tilnærming til virkeligheten. Akkurat her er det den riktige og eneste ektefølte løsningen.

BESTE LÅT: «Conqueror»

TOR MARTIN BØE