Hovedinnhold

Dylan, Young, Lennon eller...? Hvem er størst?

STERKE MENINGER: Siden lørdag har VGs kommentatorer kranglet på trykk. Og siste ord er nok ikke skrevet om denne saken. Foto: VG
STERKE MENINGER: Siden lørdag har VGs kommentatorer kranglet på trykk. Og siste ord er nok ikke skrevet om denne saken. Foto: VG
(VG Nett) VGs kommentatorer krangler om hvem som er rockens største. Men hva mener VGs lesere?

Under følger de ulike kommentarene som har stått på trykk i VG de siste dagene, og felles for de alle er sterke meninger om hvem som egentlig er den største i rockens historie.

Nå vil vi høre hva dere mener.

Si din mening om hvem som er størst i rocken i kommentarfeltet nederst i saken. Og les alle kommentarene som har strømmet inn.

Her er noen eksempler på hva leserne mener:

«dtrunar» skriver: Når man skal diskutere rockens dinosaurer må jeg si at det er mildt sagt overraskende at ingen har nevnt hverken Black Sabbath eller Led Zeppelin.

Eirik A Skjevdal skriver: John Lennon er størst, men hvorfor nevner ingen Pink Floyds egne David Gilmour??

«Pippi33» skriver: Ingen tvil - Bob Dylan rager selvsagt himmelhøyt over samtlige andre levende artister i denne verden. Både når det gjelder melodier og tekster er han uovertruffen. Lennon ligger ikke langt bak, riktignok. Resten av de ovennevnte gidder jeg ikke å kommentere en gang.

VG-LISTA:  Her finner du VGs hitliste
MUSIKKANMELDELSER:  Her finner du hele VGs musikkanmeldelser-arkiv

Her er de ulike kommentarene som har stått på trykk i VG fra lørdag til torsdag:

Hans Petter Sjøli: Større enn Dylan

VG-KOMMENTATOR: Hans Petter Sjøli er ansatt i kommentaravdelingen i VG.
VG-KOMMENTATOR: Hans Petter Sjøli er ansatt i kommentaravdelingen i VG.

I år er det 40 år siden Neil Young spilte inn sin klassiske «Harvest». Dette markeres i det nyeste nummeret av det enestående musikkmagasinet Mojo.

Der får flere ledende artister til å plukke ut sin favorittlåt i Youngs fenomenalt rikholdige katalog, og som en av dem sier: Young er større enn Dylan.

Ja, visst er han det.

Ikke fordi det er noe gærent med Dylan. Han er rockens Odin. Men Young er rockens Tor. Og det er jo egentlig mye tøffere.
Neil Young går løs på låtene sine med hammer.

Noen ganger med slegge, andre ganger med neglefil. Men selv i de vare partiene er det som om han maner frem et helvetes tordenvær.

Og om Odin/Dylan ble enøyd etter å ha drukket av kunnskapens brønn, er Neil Young som en flue. Han ser i alle retninger, samtidig. Ikke alltid veldig kunnskapsbasert eller i dialog med noe større enn seg selv. Youngs kilde er Young. Som han hulker: «Though my problems are meaningless that don't make them go away.»

Som hos Tor er Youngs humør av den svingende sorten. Som Tor er han brå, sta og korttenkt. Young har laget noen ganske fæle plater opp gjennom tiden. Men de er fæle på en interessant måte. Dylans fæle plater er egentlig bare fæle.

Som de fleste andre fra rockens barndom på 60-tallet rotet de kraftig i 80-årene. Dylan ble forkynner, Young ble republikaner. Men «Landing on Water» er langt å foretrekke sammenlignet med «Empire Burlesque».

På tampen av tiåret gjorde de begge veldige comeback med «Oh Mercy» (Bob) og «Freedom» (Neil), og lagde hvert sitt mesterverk på det på det musikkfantastiske 90-tallet med «Time Out of Mind» og «Sleeps With Angels».

Tidlig på 00-tallet holdt de to gamle furuene nesten på å dø. For Youngs del utilslørt skildret på den (som nesten alltid) ujevne «Prairie Wind» og den påfølgende (praktfulle) konsertfilmen «Heart of Gold».

Siden har han tekstmessig sett seg tilbake. Ikke nostalgisk, men mer på leting etter sammenhenger og røde tråder.

I fjor lagde han sin beste plate på 16 år. «Le Noise» er Tor i frie tøyler. Bråkete, trassig, rastløst. Et helt nytt uttrykk, men samtidig erketypisk.

Han er som en stadig trøttere Dylan ennå synger: Forever Young.

Eirik Mosveen: Rockhistoriens kraftlinjer

KOMMENTATOR OG TIDLIGERE ROCKEJOURNALIST: Eirik Mosveen er ansatt i VGs kommentaravdeling, men startet karrieren i musikkavisen Beat på 80-tallet.
KOMMENTATOR OG TIDLIGERE ROCKEJOURNALIST: Eirik Mosveen er ansatt i VGs kommentaravdeling, men startet karrieren i musikkavisen Beat på 80-tallet.

Bob Dylan er det eneste sertifiserte geniet i rock' n roll. Neil Young rekker ham, nesten, til skosålene.

På denne plass i går kom kollega Hans Petter Sjøli i skade for å skrive at kanadieren Young er større enn Robert Zimmermann fra Hibbing, Minnesota.

Det var svært ubegavet av Sjøli å skrive dette.

Til tross for at Neil Young er blant rockens vesentligste låtskrivere, har Bob Dylan skrevet rundt regnet 150 låter som er bedre enn den beste låten Neil Young har skrevet.

Her er Neil Young i godt selskap. Nærmere bestemt i selskap med alle andre feirede låtskrivere vi kjenner identiteten til.
Er så Bob Dylan den største i rock' n roll?

Selvsagt ikke.

Elvis Presley er den største i rock' n roll.
Med nesten ubehagelig stor margin ned til nummer to.

Ingen enkeltperson kjenner dette faktum bedre, og mener det sterkere, enn nettopp Bob Dylan.

Derfor føles det så befriende og innlysende når den beste plateinnspillingen i historien er Elvis Presleys versjon av Bob Dylans «Tomorrow Is A Long Time».

Bob Dylan har da også utpekt versjonen til den desidert største kompliment som er blitt ham til del i karrieren.

En av de verste forbrytelsene Elvis begikk mot seg selv (og det sier ikke lite) var at han spilte inn så få av Bob Dylans låter. I sin helhet bare to.

Elvis Presley skrev selv aldri en eneste låt i løpet av de 42 årene han fikk vandre iblant oss. Dylan hadde skrevet noen av verdens mest kjente låter da han var 20. Elvis var ikke et geni. Han var den første beveger. Skaperen.

Men Dylan er ikke bare den største komponisten og poeten. Han er også den nest beste sangeren rocken har hørt, etter Elvis.
Dessverre foreslås Dylan stadig til Nobels litteraturpris.

Dylans tekster står ikke, og skal ikke stå, på egne ben. Dylans geni ligger i at musikken, teksten og sangen så ofte blir uhørt mye større enn den matematiske summen av bestanddelene. Noe så sjeldent som musikalsk musikk.

I alle år er Dylan blitt beskyldt for å være en politisk kunstner, en protestsanger. Heldigvis har han aldri vært det.

I motsetning til Neil Young.

Ingen av disse er min favorittartist. Min favorittartist er hverken like god eller like viktig. Han var også Bob Dylans favorittartist. Vår favorittartist er Doug Sahm.

Yngve Kvistad: Musikalsk fasit

KOMMENTATOR: Yngve Kvistad er ansatt i kommentaravdelingen i VG og skriver også teateranmeldelser for avisen.
KOMMENTATOR: Yngve Kvistad er ansatt i kommentaravdelingen i VG og skriver også teateranmeldelser for avisen.

Dessverre har VG kommet i skade for å trykke - på denne plass - to innlegg av forfattere som burde vært beskyttet mot seg selv.

Verken i meningsinnhold eller kvalitet er dette artikler Verdens Gang normalt slipper gjennom. Vi beklager at våre rutiner har sviktet så fundamentalt.

For å rette opp det feilaktige inntrykket som Hans Petter Sjøli (fredag) og Eirik Mosveen (i går) kan ha skapt i opinionen, bringer VG i dag den riktige meningen.

Det er altså verken Neil Young (HPS) eller Bob Dylan (EM) som har representert den rytmiske musikkens viktigste tilstedeværelse på kloden. Det korrekte er Paul McCartney og John Lennon. I den rekkefølgen.

Egentlig er det ikke mer å si om den saken.

Det skal i rettferdighetens navn bemerkes at Sjøli og Mosveen besitter betydelig spisskompetanse om AKP (m-l) og monstermaster, og kan således ha tilegnet seg noe basiskunnskap om Vømmøl og Vestlandsfanden. Hva musikk angår kreves imidlertid en større faglig innsikt, og bør overlates til oss i kultureliten å ha noen kvalifisert oppfatning om.
(Det skulle virkelig tatt seg ut om enhver med tilgang til et tastatur skulle begynne å ytre seg om hva det skulle være. Hva slags samfunn skulle det bli!)

Paul McCartney og John Lennon har i fellesskap og hver for seg begått Det Aller Beste som er utgitt siden Wolfgang Amadeus Mozart gikk i knebukser. Når jeg tenker meg om gjorde han det hele livet, dessuten kom jo Beethoven etterpå. Men i hvert fall har McCartney og Lennon komponert den aller viktigste musikken siden Mozart, hvis vi ser bort fra Beethoven, Brahms og Wagner. Mulig også Edvard Grieg og Jelly Roll Morton.

Uansett er Paul McCartney og John Lennon de mest innflytelsesrike opphavsmenn og musikere på denne side av Grieg, Jelly Roll, Charlie Parker og Miles Davis. Eller kanskje ikke Parker. Men Hank Williams og Johnny Cash.

Vi snakker om to unike stilskapere som verden ikke har sett maken til ved siden av Elvis Presley og Chuck Berry. Paul McCartney og John Lennon er uten sidestykke det mest toneangivende som har skjedd det platekjøpende publikum hvis vi ikke regner med Rolling Stones, Pink Floyd, Bowie eller Dylan.

Enhver idiot vil vite at McCartney og Lennon både som utøvende og skapende kunstnere representerte en særegen kombinasjon som ingen unntatt Michael Jackson og ABBA har vært i nærheten av.
Ærlig talt, altså. Neil Young?!

Jeg ler meg i hjel.

Anders Giæver: Hallo? Adjø!

USA-KORRESPONDENT: Anders Giæver er VGs korrespondent i USA og har også erfaring som rockejournalist.
USA-KORRESPONDENT: Anders Giæver er VGs korrespondent i USA og har også erfaring som rockejournalist.

VG beklager at vi ved en inkurie kom til å nevne Lennon / McCartney i feil rekkefølge på søndag.

I en ellers nødvendig og poengtert debatt mellom VGs kommentatorer om hvem som er størst, best og viktigst i rocken av Neil Young, Bob Dylan, Elvis Presley, Doug Sahm (sic) og The Beatles, har det dessverre sneket seg inn en feil som kan virke støtende på våre lesere.

«Det er verken Neil Young eller Bob Dylan som har representert den rytmiske musikkens viktigste tilstedeværelse på kloden», skrev Yngve Kvistad på søndag.

«Det korrekte er Paul McCartney og John Lennon. I den rekkefølgen».

Hallo?

Komponisten av «Obla-di Obla-da» foran komponisten av «In My Life»?

Adjø!

Feilen må ha oppstått fordi den vanligvis så solide Kvistad hadde et forbigående illebefinnende som følge av opplevelser i barndommen.

Kvistad begynte å høre på Beatles i svært ung alder, og som smårollinger flest satte han mest pris på de tøysete sangene om gøyale folk i gule undervannsbåter og rampete Maxwell Edison som fant på så mye tull og fanteri med sølvhammeren sin.

Men han innser selvfølgelig at Paul McCartneys viktigste bidrag i musikkhistorien var å strø et lag med musikalsk sukkerlake over John Lennons rå, ubehandlede kunstneriske uttrykk.

Vi kan alle enes om at Paul McCartney lagde noen nynnbare popmelodier fra tid til annen.

Men man må aldri glemme at mannen også har ansvaret for «Wild Honey Pie».

Det kan nok være forskjellige oppfatninger blant medarbeiderne på VGs kommentaravdeling i trivielle saker.

Men i de viktige spørsmålene, Nato, Forsvaret, Monarkiet, EU-medlemskapet og nødvendighet av edruelighet i salderingsdebatten, har vi alltid stått samlet - og jeg tar det som en selvfølge at vi også gjør det i denne saken.

PS «Revolution No 9»? Det var Yoko, ikke John!!! Hvor mange ganger må jeg si det, Yngve?

Frithjof Jacobsen: Robert Zimmerman, Percival Young og Winston Ono

KOMMENTATOR OG EKS-ROCKER: Frithjof Jacobsen gikk under navnet Biff Malibu da han var vokalist i rockebandet Gluecifer. Nå er han en del av VGs kommentaravdeling. Foto: VG
KOMMENTATOR OG EKS-ROCKER: Frithjof Jacobsen gikk under navnet Biff Malibu da han var vokalist i rockebandet Gluecifer. Nå er han en del av VGs kommentaravdeling. Foto: VG

Det har vært et sjeldent stort engasjement for aldrende rockartister med pseudonym i denne spalten. Kommentareliten i VG har fremstått som den reneste gråtepresse.

I sin iver etter å redde aldrende musikere fra å bli deportert ut av den vestlige kultursfærens stjernehimmel, har et knippe meningsbærere i Norges største avis latt alle prinsipper fare. De er styrt av følelser og en intens trang til å snakke sine meningsfeller med vinylspillere på kjøkkenbenken og platesamlinger som både er vertikalt og horisontalt komplette, etter munnen.

Vi mener det er grunn til å si fra når de lar all kritisk sans fare og henfaller til ren kampanjejournalistikk. Her skal enkeltartister, som det er lett å samle seg om, løftes frem, mens det store gross som nådeløst er forvist til rockhistoriens gruveganger glemmes.

Skal vi virkelig belønne de artistene som lurer systemet, med sine endeløse nyutgivelser i boksformat? Som fôrer oss med gripende timelange dokumentarfilmer, der rørende svarthvittopptak fra rockens gullalder effektivt kombineres med rynkete nåtidsfjes som spiller gamle mastertaper i designtunge platestudioer.

Det at man i en årrekke har gitt ut en strøm av plater, kvalifiserer ikke til særbehandling, slik særlig Sjølie og Mosveen ser ut til å mene. Kvistads hårreisende McCartneyisme, der all musikk uten flerstemt harmonisk sang og vaudevillepiano er forbudt, håpet vi var et tilbakelagt kapittel. Giæver er, som alle med kjennskap til norske blåbloggere vet, for pen til å mene noe om noe som helst.

Skal noen av Norges fremste kommentatorer la følelsene alene styre i spørsmålet om artistisk kvalitet? Eller bør vi, i respekt for rockrettens lover og regler, prøve å la enkeltskjebnene forbli enkeltskjebner og heller forsøke å tenke på noen av de tusenvis av artister som i dag ikke kan gjøre seg det minste håp om å få så mye som en offentlig greatest hits-spilleliste på Spotify?

At verdifull spalteplass blir brukt på «vekttallsartister» som Young, Dylan, McCartney og Lennon, mens genier som Steve Marriott, Phil Lynott og Eric Burdon, utmerkede eksponenter for den beste sjangeren av den alle, nemlig «skikkelig musikk for vanlige folk», er et endetidstegn for den brede tabloidavisen VG. Påtroppende sjefredaktør Torry Pedersen har mye å ta fatt i.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk