Hovedinnhold

DVD/plateanmeldelse: a-ha – «MTV Unplugged – Summer Solstice»

<p>HYPER-AKTUELLE: a-ha - fra venstre Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy - er aktuelle både på plate og DVD. Til våren blir det også turnè på trioen. Samtidig er Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen bokaktuelle på hver sine fronter, mens Morten Harket for tiden er mentor i «The Voice».</p>

HYPER-AKTUELLE: a-ha - fra venstre Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy - er aktuelle både på plate og DVD. Til våren blir det også turnè på trioen. Samtidig er Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen bokaktuelle på hver sine fronter, mens Morten Harket for tiden er mentor i «The Voice».

Foto: Eskil Wie Furunes, VG
Strykere i sommersol.

ALBUM: POP

a-ha

«MTV Unplugged – Summer Solstice»

DVD

«MTV Unplugged – Summer Solstice»

Man skulle tro det var 1995. Hvem visste at MTV fremdeles hadde «unplugged»-konserter – eller at det ble kringkastet musikk på MTV overhodet?

Man skulle også tro det var 2005. Opptakene fra a-has to kvelder på Giske i juni blir sluppet i et utall fysiske varianter: På DVD og CD og trippel-LP og som en kostbar «fan box» (er vi ikke heldige!).

Les også: Millionene yngler hos a-ha

Hvorvidt du trenger å brukte ekte penger på noe som helst av dette, skal være usagt. Men du bør i alle fall unne deg å se konserten en gang eller to. Det går an å vente til den kommer på TV.

Det alle lurer på, det alt står og faller på, er selvsagt dette: Hvordan står det til med Morten? Jo da, takk som spør – aldeles utmerket. Vokalisten har en finfin, på grensen til sensasjonell kveld (eller to) på øya, og yter noe à la maksimalt i Lars Horntveths (Jaga Jazzist) nye arrangementer, der strykerseksjonen spiller en sentral rolle.

Apropos disse: Her var det visst i god a-ha tradisjon en del bråk, gitt. Jeg vet ikke hvor radikale Horntveths opprinnelige ideer var, men ifølge en artikkel i Aftenposten bød samarbeidet på sine utfordringer. «De er ikke vant til at det kommer en sta jævel inn på denne måten», uttalte multi-instrumentalisten. «Jeg tror egentlig at de liker det, selv om de til tider hatet meg».

Husker du?: Solgte a-ha billetter til 4000 kroner på en halvtime

Er det noe det trehodete ego-trollet a-ha kan trenge, er det en «sta jævel» utenfra. Og selv om Horntveth sikkert tapte de fleste kampene – få av disse versjonene bryter ned sangene for å skape noe helt nytt; det dreier seg om milde, lekre nytolkninger (med strykere) – så fikk han dem i alle fall til å gi to fine, konsentrerte forestillinger.

Disse utgavene er ikke «dekonstruksjoner». Det er i grunnen greit, for «popsangdekonstruksjonen» ble en klisjé for lenge siden. I noen tilfeller – «The Sun Always Shines On TV», «Foot Of The Mountain», «Forever Not Yours», «Summer Moved On» – tar denne anmelder seg i å savne det bløtkakeaktige synth-dramaet fra originalinnspillingene. Men stort sett tåler sangene å bli angrepet fra en litt annen vinkel.

<p>ENDING ON A HIGH NOTE: Her er a-ha-gutta under det som skulle være bandets avskjedskonsert i Oslo Spektrum i 2010. Slik ble det jo som kjent ikke.</p>

ENDING ON A HIGH NOTE: Her er a-ha-gutta under det som skulle være bandets avskjedskonsert i Oslo Spektrum i 2010. Slik ble det jo som kjent ikke.

Foto: Knut Erik Knudsen, VG

Noen overraskelser er det blitt plass til også. Ingrid Helene Håvik (Highasakite) beviser at hun kan synge engelsk uten gebrokken aksent på en ellers ikke helt optimal versjon av «The Sun Always Shines On TV». Ian McCullochs (Echo & The Bunnymen) røft nonchalante karisma blander seg med Harkets sølvguttrøst på nydelig vis i «Scoundrel Days» og i hans egen «The Killing Moon».

Amerikanske Lissie gir fin valør til «I’ve Been Losing You», britiske Alison Moyet får ikke krystet så mye nytt ut av «Summer Moved On». Den forblir Harkets og Harkets alene.

Mest overraskende av dem alle: «Sox Of The Fox», en omarbeidet versjon av «The Vacant» fra Pål og Magnes pre a-ha album med Bridges («Fakkeltog», 1980). Mørk kunstrock – med «Mags» på progrockfløyte.

Les også: a-ha antyder ny turnè

Det er to nye helt sanger her: Magnes Coldplay-lignende «This Is Our Home» og Påls faktisk litt countrypop-aktige «A Break In The Clouds». Men ingenting fra trioens hittil siste album, «Cast In Steel» (2015).

Andre ting: «Hunting High And Low» og «The Living Daylights» gir seg spesielt naturlig til nye, strykerdominerte arrangementer. «Take On Me» mister sin infantile sprettenhet i det som er konsertens mest «modige» og/eller dumdristige tolkning. Sangen overlever, men vil sikkert splitte folk og fans.

Det kan ikke hevdes at konserten spruter av varme. Men litt er det. De tre tolererer hverandre, og ivaretar sangenes verdighet. Ikke dårlig bare det. Pål nærmest spurter av scenen når det er over, og det blir ingen klemmer eller slikt. Men de er jo nordmenn, disse menneskene.

BESTE LÅT: «Scoundrel Days»

MORTEN STÅLE NILSEN




Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk