Hovedinnhold

«Jeg er et kunstverk»

FLEKKEFJORD (VG): Vi er omringet. Av blikkbokser og glassvaser.
Et lite feiltrinn og vi kan komme til å  tråkke på en tom melkekartong. Skrekk og gru.
Et lite feiltrinn og vi kan komme til å tråkke på en tom melkekartong. Skrekk og gru.
I Flekkefjord rådhus henger 23 av Lars Kristian Gulbrandsens bilder. Han er også representert i dronning Sonjas samling, og hos paven i Roma.

Men at strekene hans er lite kjent utenfor Flekkefjord, skyldes blant annet at han ikke er særlig ivrig til å selge.

- Jeg er sulten, sier Tatjana og stirrer olmt over stambordet på Pizza Inn. Ideen om et par lett-tygde journalister til middag ser ut til å være farlig nær. Heldigvis kommer favorittpizzaen deisende i tide.

Etter to pizzastykker skjer det noe. Midt mellom to munnfuller er det plutselig bare der: Et smil.

- Du har forandret deg du, lille journalist.

- Har jeg?

- Ja, nå forstår du meg. Jeg ser det på ansiktet ditt. Vi kan bli venninder, vi to! Synes du jeg kler meg morsomt?

- Veldig morsomt.

- Ha ha. Se på fotografen! Han er helt betuttet fordi vi to er blitt bestevenninder.

Tatjana har mange venninner. Noen av dem jobber i Flekkefjords mest fancy frisørsalong. Hver dag klokken 9.30 kommer hun innom for å få lagt det obligatoriske laget med teatersminke. Legen har gitt forbud mot Strax-malingen som hun brukte før.

- Hei, kjære venninde, kvitrer Tatjana og setter rullatoren på plass mellom børstet stål og limegrønne vegger.

- Skal vi gjøre deg elegant i dag? spør Susanne, som er dagens penselsjef.

- Jeg vil ha det røft!

- Som en fjortis?

- Ja, som en fjortis, sier Tatjana med et smil og setter seg til rette i sminkestolen. Hun elsker å diskutere sminke og klær med de andre jentene.

- Hvorfor bruker du så mye sminke?

- Fordi jeg er et kunstverk.

En dag syntes Lars Kristian at han hadde sagt nok. Så han sluttet å male. De 10 siste årene har han konsentrert seg om å være et kunstverk i seg selv.

- Men i fjor vår skjedde det noe. Jeg var død i fem minutter. Sykesøstrene sa det var et mirakel da jeg våknet.

Bestevenninnen oppdaget ham livløs utenfor huset. Hjertet hadde stoppet. Nå bor han på Sundeheimen aldershjem.

- På Sundeheimen sitter jeg mest på rommet mitt. De gamle bare glor. Unge mennesker er mye morsommere, synes Tatjana.

Hun har byttet ut møblene på rommet med designstoler og Ikea-lamper. Platåskoene ligger under sengen og veggene er tapetsert av svart-hvite tusjtegninger. For skapergleden er tilbake. Etter turen innom dødsriket er det Tatjana som skriver sitt navn i høyre hjørnet.

- Hva synes de andre på hjemmet om kunsten din?

- Det har bare vært én på besøk, og han sa ingenting. En sykesøster sa det så ut som barnetegninger. De forstår ingenting. Hvis jeg skulle lage kunst som alle likte, så hadde det ikke vært kunst.

De andre beboerne ser en annen vei når hun kommer rullende gjennom gangene med oransje musefletter og lykketroll i luggen. Tatjana synes de beige gangene er til å bli syk av.


Vi skal på kaffebesøk til kameraten Sverre og hans kone Helga. Ute er det grått og vått. Sørlandet i januar.

- Jeg liker sommeren best, for da kan jeg gå med navlen bar, sier Tatjana.

- Det er gøy. I sommer hadde jeg bare en kort topp og et lite klede i skrevet. Sverre syntes ikke det var noe morsomt.

Sverre er tidligere menighetsrådsleder og har kjent Lars Kristian siden han var en knøttliten sommergjest på Hidra i brun nikkers og grå skjorte. Slik moren ville at den lille gutten skulle kle seg.

Lars Kristian selv syntes det var kjedelig, men ventet til moren døde med å træ kjolene på. I stuen til Sverre og Helga henger fire store bilder signert Lars Kristian Gulbrandsen.

- Sverre tror på min kunst, men ikke på min måte å kle meg på. Han liker ikke at jeg har navlen bar i kirken, sier Tatjana og smiler sitt lureste jentesmil.

- Du har jo så mange fine kjoler du heller kan bruke, sier Sverre.

- Jeg er fjortis! proklamerer Tatjana.

- Du har alltid vært opptatt av det ytre. Første gang vi så deg, gikk du i dress, sier Helga.

- Ja, det har utviklet seg til det bedre, vil jeg si.

Stolene i stuen har røde og gule malingsflekker. Tatjana har satt sine spor.

- Spørsmålet er bare om det er spor til etterfølgelse. Jeg tror ikke det. Lars Kristians spor blir nok stående alene, sier Sverre og skjenker kaffe..

- Det er jo hele poenget. Alle burde lage sine egne spor. Å gifte seg og kjøpe stasjonsvogn er så alminnelig og kjedelig.

- Det er ikke kjedelig å være gift! Helga og jeg har vært gift i snart 50 år, og det blir bare gildere og gildere, sier Sverre og smiler varmt mot sin kone.

Lars Kristian har selv vært gift, men det varte bare i tre måneder.

- Savner du en å dele livet med?

- Nei, det er ikke plass til det i livet mitt. Jeg har valgt kunsten.

Plutselig reiser han seg opp.

- Nu går vi. Det var hyggelig med litt åndelig påfyll. Ha det!

På vei tilbake stirrer Tatjana ut av vinduet.

- Vi blir nok aldri enige om det med klærne, Sverre og jeg. Jeg synes jeg bør få gå kledd som jeg vil. Sverre er ikke Vårherre.

- Hva tror du Vårherre synes?

- Jeg tror han synes det er morsomt. Det er jo han som har skapt navlen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys