FEMME JOVIAL: Woody oppdager at også bitte små personer har politifaglig kompetanse. Foto: Pixar

Filmanmeldelse «Toy Story 4»: Jenterevolusjon

Endelig en Woody-historie som ikke sitter fast i trauste kjønnsrollemønstre.

ANIMASJON

«Toy Story 4»

USA, 6 år. Regi: Josh Cooley

Norske stemmer: Sven Nordin, Anders Bye, Cathrine Bang Norum, Siri Nilsen, Hans Marius Hoff Mittet m.fl.

VG:s terninger viser 5 prikker

Unger leker ikke lenger. Toys 'R' Us er konkurs.

Likevel tviholder animasjonsstudioet Pixar på et univers der actionfigurer og bamser fremdeles er mye mer sentrale i barnas liv enn wifi og berøringsskjermer. Denne hengivne nostalgien og skamløse sentimentaliteten gjør at «Toy Story», tett på 25 år siden oppstarten, fremdeles har et hjerte. Men, ikke minst, noe hjertet.

Ikke at dét hjertet flommer over av er noe nytt. Men heller slikt som ikke kan sies ofte nok. Dere vet, dette nærmest banalt åpenbare, at vi må bry oss mer om hverandre, stille opp uansett, men også våge å velge egne veier. Og at alt og alle er like mye verdt. Spesielt det siste.

Husker du denne? Hos Lindmo fortalte Sven Nordin i 2018 om en uheldig hendelse han og kona opplevde på motorveien:

Livsoptimisme som fortellingen lever opp til selv.

«Toy Story 4» tar ganske uventede retninger og konklusjoner, uten å forkludre tidligere kapitler. Eller å bli en unødvendig oppfølger fra et filmselskap som har brukt de siste ti årene på å skape litt for få nye univers. (For øvrig Pixars siste oppfølger på en god stund, om man skal tro listen over planlagte utgivelser.)

PLYSJ: Klodens mest usannsynlige duo, Woody og Buzz Lightyear i møte med en dynamisk koseduo. Foto: Pixar

Den fjerde langfortellingen (seriøst, hvor mange gode firere kan du komme på?) om cowboydukken Woody og de andre lekene reduserer til tider originalkarakterene til statister. Inn kommer et knippe nye, både hysterisk morsomme og nifst skremmende, sådanne.

Spesielt en selsomt god og skummel snakkedukke, som med en armé av buktalerdukker skaper et så uggent mørke at «Child’s Play» blir like opprivende som «Drømmehagen».

les også

Disney-topp ferdig etter metoo-bråk

Dessuten: Søppelkonstruksjonen Gaffen. En i ordets rette forstand sammensatt karakter som gjennomgår animasjonshistoriens sterkeste identitetskrise siden, vel, noensinne. Gjenbruk kan også være komplisert. Dessuten et par filtfylte dyr med utagerende fantasi og ditto replikker. Begge deler proppet av metahumor.

Viktigst er de kvinnelige karakterene. Tilkjent en helt annen nerve og styrke siden første filmens bekymrede moderlige kjefting fra Mrs. Potato Head.

HJELP: Møt Gaffen, verdens første resirkulerte leketøy. Ikke spør hva han stemmer. Foto: Pixar

Ledet an av den egentlig hovedpersonen, lampehyrdinnen Bo Peep, nå en egenrådig og frihetssøkende miks av Lara Croft og Rey. Dragningen mellom henne og Woody har vært uavklart siden 1995. Da var han «tøff» sheriff. Nå er hun den sterke og selvstendige, i en verden der leker ikke lenger trenger barn. Og i alle fall ikke døve kjønnsrollemønstre.

Dette med identitet, og hvem man egentlig er, og hvordan man egentlig skal leve opp til forventningene fra omgivelsene, er vanskelig nok å forklare med vanlige ord. Pixar og debutregissør Josh Cooley gjør det enkelt og filmatisk lekkert med sylskarp animasjon som er skrudd enda et knepp nærmere naturtro.

Slik får vi en tegnefilm der man tar seg i å glemme at karakterene er rendret og animert. I disse live action-tider er det nesten farlig å si høyt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder